Blå påskesuppe

Jeg vil skrive litt om å komme til kort. Om ikke å få til, ikke komme i mål, ikke være god nok. En skikkelig usympatisk og ekkel påskesuppe av lumre tanker som skvalper rundt oppi hodet nå når det plutselig har blitt litt tid og plass til å tenke på andre ting enn jobb og praktiske gjøremål.

Selvsagt er det utrolig deilig med påskeferie og mange dager fri fra jobb og litt hektiske hverdager. - Deilig å slippe å vekkerklokka og kunne bestemme selv absolutt alt hva jeg skal gjøre hele dagen. Jeg går på lange turer, nyter sola, leser, beiser, rydder, vasker, pusser vinduer, lager mat og tenker... Og alt er veldig kjekt og flott unntatt kanskje det siste med all den tenkingen -.

For det er ikke helt enkelt å bare bestille konstruktive og oppbyggelige tanker sånn midt i påskeferien, - tankene kommer ploppende akkurat helt som de vil selv. Og jeg har altfor god tid til å tenke dem helt ut, - til vanlig kunne jeg føyset dem vekk siden det garantert ville vært andre og mer praktiske ting som måtte tenkes på. Nå er det ikke det. Og tankene blir surrende rundt som en ekkel blå påskesuppe som ingen egentlig har lyst på,- og aller minst jeg. Hovedingrediensen i denne suppen er en diger porsjon tilkortkommenhet. Gyselig! Det er ingenting sympatisk og hyggelig ved å ikke kjenne seg god nok. Og tankene mine kverner dette inn i påskesuppen; en diger dæsj av alt jeg ikke får til på jobb, det jeg ikke er god på her hjemme, alt jeg ikke gjør for vennene mine og ikke minst alt jeg kunne gjort bedre som mor... - det bidrar til en hel diger gryte for seg selv!!

Hvor i all verden kommer disse gørrete tankene fra? Jeg har vel kanskje ikke hatt tid til å tenke dem til vanlig, og så har de ligget der på lur og ventet på roligere farvann. Som det er nå. Men jeg blir så lei! For er det virkelig så lite jeg får til? Og hvordan skal jeg kunne bli bedre?? Og alt jeg ikke har fått til oppigjennom er det jo bare tull å plage meg med nå - jeg kan jo ikke få gjort det om igjen. Jeg må altså rett og slett leve med at jeg kommer til kort!? Jeg må bare innse at jeg ikke er perfekt, - men kan jeg godta at jeg ikke er god nok? Hvor strenge er kravene for å være god nok egentlig? Og hvem lager reglene? Staten, samfunnet, venner, kollegaer eller også meg selv?

Ja, som sagt en skikkelig suppe... kanskje nærmere en tjukk grøt!

Tror ikke jeg skal invitere på påskesuppe med det aller første. Jeg lagde en suppe i går og den var også litt smågyselig. Vanligvis elsker jeg å lage supper, og de pleier å være rimelig gode. Men denne her var rett og slett småpyton. Akkurat som for å vise at joda, du kommer til kort på matfronten også - blæh!

Men denne blå tanke-suppa mi skal jeg vel klare å hamle opp med uten å røre så mye mer oppi den enn jeg har gjort her nå. Jeg får prøve å sortere. Noe må jeg bare innse at jeg slettes ikke er perfket eller god nok til. Jeg har faktisk gjort absolutt så godt jeg kan, og det må være godt nok. Andre ting kan jeg helt sikkert bli bedre til, og ikke minst; kanskje det er på tide å gjøre alvor av å ha en hverdag der jeg kan være mer sikker på å mestre enn jeg er nå. Det vil si, overlate lærerstafettpinnen til en som er mer rustet til dagens skole og som er en mer moderne og uptodate pedagog enn meg.

Fortsatt god påske - med eller uten suppe!

Jeg har en perfekt kropp

Jupp. Noen av dere vet det allerede, men det er på tide å bringe det ut til alle som gidder å høre:
JEG HAR FAKTISK EN PERFEKT KROPP.
(Jeg har det til og med svart på hvitt fra noen av ungene - hehe:-)

Den har slettes ikke Barbie-format, har både valker og skrukker, men den kan gjøre alt jeg vil! Sånn som nå når jeg er skikkelig forkjøla - noe som er ganske så kjedelig! - er jeg helt sikker på at kroppen min jobber på spreng for å bli frisk. Den er på mitt parti. Diverse røde blodlegemer eller noe, kriger intest mot noen sleipe virustyper som har sneket seg inn i systemet, mens jeg sitter her og funderer over alt det morsomme jeg kan gjøre med kroppen når jeg bare blir litt friskere. Jeg kan f.eks gå lange turer, løpe litt om jeg må, sykle, svømme, gå på ski, danse, synge, gi en klem uten å smitte noen, spise god mat som jeg kjenner hva smaker - og for ikke å snakke om alt jeg kan gjøre selv om jeg er syk også da; lytte til musikk, se på bilder, se en film, lese, tegne, strikke, snakke, osv, osv. Kroppen min fungerer rett og slett perfekt! - spesielt når den ikke er forkjøla.
Riktignok mangler jeg hår, har skeive tær og en BMI som viser rødt, men hva spiller det for noen rolle egentlig?! Jeg er fornøyd med kroppen min. Den virker akkurat som den skal. Og noe mer har jeg ikke tenkt å forvente. Jeg har ingen planer om å bli maratonløper, vinne et kroppsbyggermesterskap eller få meg en karriere som modell. La nå de som har interesse for det få holde på med dette i fred, og så kan vi andre få gjøre det vi synes er artig uten å måtte sammenligne oss med dem.
Det vil ikke forundre meg om det egentlig er ganske så mange flere perfekte kropper der ute også - om de bare tør å vise seg fram litt. :-)

Snøen har nesten smelta, fuglene kvitrer og jeg kjenner at jeg snart er klar for å ta fram sykkelen igjen. Tror jeg er på bedringens vei gitt!

Elefant i glasshus

Ja, nettopp sånn kjenner jeg meg i dag;
som en diger, klumpete elefant som klamprer rundt i et hus fullt av skjøre glass - knaaaaaaaaaas....

1. Litt hissig slang jeg med leppa på jobb tidlig på morgenen - ikke til den jeg var ergerlig på en gang, og uten å sjekke at andre var nødt til å få med seg utbruddet.... BLÆH! Måtte putle meg inn til rektor etterpå og prøve å rydde opp i glasskårne -.
2. Lykkelig over variasjonen ved å kunne formidle noe litt annet enn rimord, framlyd eller de trygge tiervennene, viste jeg ungene - en smule engasjert kanskje - powerpointen i forbindelse med at vi nå har om eventyr. Den sier litt om blant annet troll, Nøkken og Huldra på et nesten nøytralt nivå, men duverden for et engasjement og spetakkel det ble! Dette var tydeligvis råskummelt. Så nå er det kanskje noen 1.klassinger der ute som ikke får sove på grunn av at de har fått høre om Nøkkens slimete armer eller digre troll som kun liker seg i nattlig mørke. SUKK -

Noen der ute som har forslag til hva slags jobb som passer en elefant som meg?

REGEL-DUSTE-MIKLERI!!!!

Jeg liker regler.
Jeg lærer ungene at regler er for at vi skal ha det godt. Reglene vi har passer på oss.
Om vi ikke har regler, fungerer verken lek, spill, skoledagen, trafikk eller faktisk hele samfunnet. Har man ikke den samme regelen i lek og spill, blir det fort krangel og leken er ikke noe moro lenger. Følger du ikke reglene på skolen, får du ikke lært det du skal og det blir ganske så dumt for deg. Trafikk uten regler er ikke til å tenke på engang; - det vil rett og slett være livsfarlig!
Så ja, jeg liker regler.

Det vil si: JEG LIKER REGLER MED MENING I -

Om det plutselig står at fartsgrensen er 50 km i timen på motorveien uten at jeg ser noen som helst grunn for det, faller det meg vanskelig å følge den regelen. Da får jeg fryktelig lyst til å kjøre mye fortere enn femti. Sånn tror jeg det er med de fleste regler, vi følger lettere de reglene vi forstår nytten av enn de vi ikke finner mening i. Heldigvis. Vi lever tross alt ikke i et diktatur der vi må følge diktatorens regler uten at vi forstår grunnlaget for dem
I alle fall gjelder det de fleste av oss.



Er du derimot avhengig av Utlendingedirektoratet (UDI) sin gunst, er saken en helt annen. Regelverket er så komplekst og uforståelig at selv de som jobber der ikke vet hva som egentlig ER regelen. Begge våre svigersønner kommer fra UTLANDET (henholdsvis Canada og USA) og ingen av dem er særlig velkomne her i landet. Den ene har nå måttet reise hjem til Texas for å få jobbet en periode - noe han ikke får lov til her og som blir en smule trått og kjedelig for ham i lengden, mens den andre har kommet et lite skritt videre. Trodde vi. Han har fått seg en jobb han trives veldig godt med, og der arbeidsgiveren svært gjerne vil beholde ham. Selv om han ikke får lov til å jobbe fullt mens diverse visumsøknader ligger inne, har han kommet godt i gang med jobben. Problemene startet når arbeidsgiveren lurte på om han kunne jobbe mer nå i forbindelse med julen. Ærlig som han er, sendte han mail til UDI og spurte hvordan det lå an. Og svaret var at han slettes ikke hadde lov til å jobbe i det hele tatt mens søknaden om familiegjenforening (de har vært gift i 3,5 år) ligger inne! Hjelpes, hvor kom dette fra?? Etter å ha saumfart aktuelle nettsteder, kunne de ikke finne at denne regelen stod noe sted, og ringte for å høre mer nøye om det virkelig kunne stemme. Og neida, sånn var det slettes ikke, fikk de høre da - han kunne fint jobbe mens søknaden ble behandlet... Hmm... For at arbeidsgiver ikke skulle gjøre noe ulovlig ringte de enda en gang til for å få KLARHET i saken, og denne gangen fikk de negativt svar: Han kan ikke jobbe. Punktum. HVORFOR IKKE??? lurer jeg på? Er det bedre at han sitter hjemme og tvinner tommeltotter mens han venter på svar fra UDI som tar minst 4-5 måneder?? Og han vil slettes ikke tjene penger når han sitter der hjemme, noe som gjør at søknaden om gjenforening ligger mye dårligere an siden det kreves at man skal tjene en viss sum for å vise at man ikke skal ligge det norske samfunnet til byrde. MEN DA MÅ HAN JO FÅ LOV TIL Å ARBEIDE!!!!! Jobben vil ha ham og han vil ha jobben - jeg skjønner absolutt ikke problemet til UDI. Regelen står ingen steder, men de har visstnok fått en intern mail som sier at de skal praktisere på denne måten....



UHØRT!!!! DUSTETE!!!! Definitivt en regel TOTALT uten mening!

- Om noen kjenner noen i UDI (eller i andre styrende organer som har bestemt disse reglene eller utformet uhyrlige mailer) så må dere gjerne sende dem til oss slik at vi kan bli opplyst i denne saken -

Kjære Pi



I går var den tyngste dagen jeg har opplevd på veldig lenge; - jeg måtte gi deg dødsdommen. Også deg som jeg er så glad i! Tror det er noe av det verste jeg har gjort i hele mitt liv... Jeg gjorde det ene og alene fordi jeg - og dyrlegen - mente det var det beste for deg. Den nyresvikten vi fikk vite om i sommer og som jeg trodde var minimal, hadde tatt helt overhånd og gjorde at du nå hadde det vondt. Jeg må nå bare prøve å tro at det var det beste for deg. Men jeg klarer det ikke helt for jeg vil så gjerne ha deg HER!!! I levende live. Liggende inntil låret mitt - på fanget mitt - på armen min i sengen, oppå pute så klart, eller elegant trippende foran meg på stien ned til vannet mens Elvis kommer byksende forbi, snusende ut til badeøya der kanoen ligger som du så klart skal sitt oppå setet så du ser utover hele vannet når vi padler av gårde. -
Alt det her og masse mere savner jeg! Jeg savner lukten av den myke pelsen din, de pjuskete ørene, de kloke øynene, de små kosegnurkene når du ble løftet opp eller pust på den myke magen din, de bittesmå, elegante potene som ligger og vifter når du sover og drømmer noe skummelt - hele deg og alt du var savner jeg!! Du hadde så stor plass i livet mitt at det er et stort, sort hull der nå... Jeg skal prøve å fylle det med alle de gode minnene du har gitt meg - men akkurat nå er det bare sort SAVN som ligger der.

Du ble så brått borte fra oss. Nå ligger du rett utenfor døra her og jeg går stadig ut og kikker på deg. Jeg har nettopp tent lyset på graven din. Det skal lyse i hele natt også. Jeg vet at ingen kan skade deg lenger, men du skal likevel få ligge i lys og fred.

Og du skal vite det lille snupp at du er sårt savnet! Vi falt pladask for deg allerede første gangen vi så deg fire uker gammel. Du krabbet rett opp i fanget på Marte og var noe av det mest kjærlige og tillitsfulle vi hadde møtt. Du hadde en røff start fordi du var altfor liten som nyfødt. Du klarte ikke ta til deg mat selv og måtte håndmates annenhver time de første døgnene. Du ble vant til å ha tillit til gode menneskehender. Du vokste etter hvert til, men vi var spent om du ville bikke over 3kilo og vi ga deg navnet Pi (3,14) som inspirasjon. På det tyngste var du vel opp mot 3,5 kilo mens du i går lå på 2,7kg. Selv om du har vært liten hele livet, har du vært ganske så trygg og tøff. Du har hatt selvtillit i stort monn og har fint kunnet sette på plass masete hannhunder om det trengtes. Men bråk har du skygget unna. Den eneste du virkelig har brynet deg litt på er vel Elvis. Det var alltid viktig å vise hvem som var sjefen - og det var jo deg! Han måtte ikke innbille seg at han skulle kunne få mat før deg eller lignende frekkheter. Og han godtok greitt sin plass. Nå blir det vel nesten litt kjedelig for ham å bare kunne få matskåla uten en påpasselig Pi-politi som breier seg foran nærmest meg.

Du har vært verdens letteste hund å ha med å gjøre, Pi. Trygg, kjærlig, kosete og rimelig lydig. Ganske så utholdende også. Vi har kunnet ha deg med på lengre turer både på fjellet og i skogen, og selv på ski har du gått som "trekkhund" sammen med Elvis. Jeg ville ikke hatt deg annerledes på noe vis - du var helt nok akkurat som deg selv - og det tror jeg nesten du visste! :-) Om noen kom bort til deg - og det skjedde ofte - og koste med deg og sa at du var så søt og vakker, så tok du det som den mest selvsagt ting. Du ble vant til å få masse positiv oppmerksomhet, og jeg skulle så gjerne latt det fortsatt sånn... Min kjære lille Pi-snupp, jeg klarer ikke helt å fatte at du ikke er hos oss lenger. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal klare meg uten deg -. Heldigvis er Elvis her. Han kan ikke ta din plass - han har sin egen plass han fyller aldeles glimrende -, men det trøster godt å ha ham liggende her ved siden av meg nå. Han har lett etter deg i dag. Når han lykkelig hoppet avgårde når vi skulle på tur lette han etter deg å dele gleden med. Han pleide jo å nappe deg litt i ørene i sånne situasjoner. Nå bare kikket han seg forvirret omkring. Han snudde seg stadig for å se om vi ikke hadde glemt noen - og det hadde vi jo på en måte.

Men du er likevel hos meg hele tiden, Pi, og det kommer du nok til å være en god stund framover.

Takk for alle de flotte dagene vi fikk sammen med deg!

HER er noen trøstebilder fra noen av de ni årene vi har kjent deg.

 

SYK



Jeg har vondt i halsen så det rasper når jeg svelger..
- vondt i brystet når jeg puster..
- vondt under nesa fordi jeg har snørra så fælt..
- vondt i huden så det er ekkelt å dra opp strømpebuksa (ja, jeg bruker fortsatt strømpebukse!!)
- vondt i ryggen fordi jeg ikke har orket å røre meg nesten noen ting de siste dagene..
- vondt i hodet, bihulene, ørene, osv
I det hele tatt har jeg VONDT!

Jeg er forkjøla, - eller har fått influensa som legen heldigvis betegnet det som. Blodverdiene (tror det var det de kalte det-) er noe forhøyet så det er FAKTISK mulighet eller fare for en betennelse her eller der. Altså.
Egentlig er det litt merkelig. For jeg synes jeg blir litt dårligere for hver forkjølelse jeg får, - jeg har liksom ALDRI vært så dårlig før.
Er jeg i ferd med å bli skikkelig hypokonderisk? Tidligere kunne jeg klare å presse meg på jobb enda en dag eller to selv om snørra rant og stemmen hang igjen nederst i lungene. Det er ikke aktuelt lenger. Jeg greier det bare ikke, - jeg kjenner meg kjempesyk.

Så jeg må bare innrømme det; det er ikke bare er menn som blir veldig syke når de er forkjøla - jeg er også en av de supersyke. Som håper jeg SNART blir frisk!

Historien om Pi

Historien om Pi - hittil.



Det startet for ni år siden da vår kjære, lille shelti, Pi, ble født sammen med sine to søsken hos oppdretter Ingrid Marie Pettersen. Det første bildet vi har av henne er når hun er 1 dag gammel:

 

 

Alle søsknene var svært små - antagelig på grunn av for lite fostervann -, og Pi var faktisk ikke større enn et knøttlite hamster. Hun ble håndmatet annen hver time, og de første døgnene var det ingen selvfølge at hun kom til å leve opp. Men hun viste seg å være en liten tøffing som ikke ville gi seg så lett, og når vi kom etter fire uker for å hilse på, ble vi helt betatt av denne kjærlige miniatyrvalpen! Vi skulle egentlig fått en mye mer storvokst og lubben sheltihanne, men når frøken Pi krabbet opp i Marte sine hender var vi rett og slett solgt:

 

 

Åtte uker gammel kunne vi hente henne og det var en stor dag! Hun veide kun 750 g og vi syntes det var et fint mål at hun på sikt skulle bli over 3 kilo - f.eks over 3,14 kg. Dermed var navnet Pi en selvfølge! Hun har klart å vippe seg over 3,14 -tallet, og er vel nå oppe i omtrent 3,5 kg.
Uken etter at hun kom hjem var det 17.mai, og hun måtte selvfølgelig være med - det var uaktuelt å la henne være alene hjemme. Hun ble for det meste båret rundt og fungerte faktisk som en liten MAGNET... Veldig mange bare MÅTTE komme og hilse på dette lille prinsessenurket :-).

 

 

 

Pi har fra første stund vært vår alles lille prinsesse. Sånn ble det bare. Jeg har likevel lyst til å si at hun ikke er så fryktelig bortskjemt, men det er mulig jeg har litt vanskelig å bli trodd på det....  Hun sitter i alle fall ikke og spiser sammen med oss, - hun får alltid sin egen mat - ,  hun sover ikke i samme seng som oss - unntatt når Kjell Arne er bortreist og før han kommer og legger seg + en liten ekstrakos på morgenen i helger ol... - og egentlig er det mest bare Kjersti som bærer rundt på henne nå - og hun har faktisk blitt en liten tøffing i skog og mark; hun kan klatre og løpe rundt nesten hele dagen om det skal være!

 

 

Når vi fikk Pi i hus hadde jeg hatt en lengre periode med sykdom, og for meg var hun den beste medisinen jeg kunne ha fått. Masse kos, ut på tur i all slags vær minst tre ganger om dagen og ikke minst bare det å få et nytt familiemedlem i huset som trengte både omsorg, oppmerksomhet, trening og aller mest kjærlighet. Hunder kunne med hell vært skrevet ut på blå resept!

 

 

 

Etter to år oppdaget vi at vår oppdretter hadde fått nok en "miniatyr-sheltie" som trengte et hjem, og dermed kom Elvis inn i familien. Jeg hadde ikke inntrykk av at du tok i mot ham med åpne armer, Pi, men etter noen måneders tid så det ut til at han var nogen lunde akseptert. Din posisjon var fortsatt like mye - om ikke mer - FØRST i rekken, og Elvis har i grunnen godtatt at han er nummer to. Med årene har dere blitt et flott radarpar som ser ut til å ha stor glede av hverandre. Hver eneste dag må dere leke og jage hverandre litt, og hver dag må du vise at det fortsatt er du som må få maten først, du som må ligge nærmest meg, osv. Boff altsa!

 

 

 

Så kjære Pi, selv om du ikke løper like fort og lenge som før, har blitt litt mer skranten i pelsen og henger litt med den ene bakfoten, håper jeg vi fortsatt skal få mange fine turer og kosestunder sammen. Jeg er så glad for hver eneste dag du har vært hos oss disse ni årene! Knusekoseklem til deg på bursdagen din ! :-)