Flink Pike AS

Egentlig lurer jeg litt på hvor mange ganger vi må ha opp temaet "flink pike" for at det virker og folk slutter å være riktig så flinke? Jeg mener; det er skrevet bøker, lagd små teaterstykker, vært arrangert debatter og skrevet kronikker om teamet i flere tiår og likevel fortsetter unge mennesker av hunkjønn å gå rett inn i "Flink Pike"-bedriften med mer eller mindre åpne øyne. Hva kan det komme av!? - Oppdragelsen? - Utdannelsen? - Genene?
For hvis alle potensielle snille piker tar et skritt til siden og ser på fenomenet litt utenfra vil de kunne oppdage at bedriften går med dundrende underskudd; - det er et regnestykke her som ikke går opp!!

• 100%  rolle som mamma-, husmor- og veltrent kjæreste +
• 100%  rolle som dyktig lønnsmottager som yter maksimalt +
• 100%  rolle som god datter, søster, venninne og medmennsker =
• 300% damemenneske ....

Og ingen av oss kan da være mer enn oss selv. Det vil si et 100% menneske - verken mer eller mindre.

Jeg befant meg for en del år siden i denne bedriften som etter noen år sugde nesten all kraft og glede ut av meg. Riktignok fikk det meg til å sy nesten alle klærne til vår eldste datter inntil hun begynte på skolen, stua så ut som et frodig drivhus med planter av alle slag, hagen var full av jordbær, blåbær, stikkelsbær, mm og såklart diverse blomstrende stauder og sommerblomster. Selvfølgelig sa jeg ja til å være med i borettslagets styre (og fikk være med å drive fram skøytebane bak grendahuset), jeg gikk på aerobic, besøkte venninner, strikket julegaver og bakte vårt eget brød. I tillegg kom tiden som gikk med til jobb og jentenes aktiviteter, deres venninner og dyr, osv, osv. Midt oppi det hele fant jeg endelig ut hva jeg skulle bli og begynte å studere på full tid samtidig som mamma ble veldig syk. Da begynte jeg å merke at dette var et regnestykke som ikke gikk opp....

Flere år etterpå ser jeg jo at en del av dette var ren galskap! Riktignok orker man mer når man er ung, men det er faktisk en grense for hvor mye man kan ha ansvaret for på samme tid. Her i huset ble det helt slutt på blomster, baking og symaskinlyd i mange år. Det var bare ikke noe gøy lenger. Ingenting var noe særlig gøy egentlig.
Det smalt nokså realt. I seks år tok jeg bare "tullejobber" - dvs deltids vikariater og engsjementer - og jeg tjente lite penger, men lærte desto mer. Livet må på en måte gå opp. Vi orker veldig ofte mer enn vi tror, men ikke når vi går på akkord med oss selv. Så da må man finne ut hva det er vi egentlig vil. Det kan ta tid, men er verdt det.
Og jeg tror vel kanskje at de færrreste vil holde til i bedriften "Flink Pike AS".