Det startet for ni år siden da vår kjære, lille shelti, Pi, ble født sammen med sine to søsken hos oppdretter Ingrid Marie Pettersen. Det første bildet vi har av henne er når hun er 1 dag gammel:
Alle søsknene var svært små - antagelig på grunn av for lite fostervann -, og Pi var faktisk ikke større enn et knøttlite hamster. Hun ble håndmatet annen hver time, og de første døgnene var det ingen selvfølge at hun kom til å leve opp. Men hun viste seg å være en liten tøffing som ikke ville gi seg så lett, og når vi kom etter fire uker for å hilse på, ble vi helt betatt av denne kjærlige miniatyrvalpen! Vi skulle egentlig fått en mye mer storvokst og lubben sheltihanne, men når frøken Pi krabbet opp i Marte sine hender var vi rett og slett solgt:
Uken etter at hun kom hjem var det 17.mai, og hun måtte selvfølgelig være med - det var uaktuelt å la henne være alene hjemme. Hun ble for det meste båret rundt og fungerte faktisk som en liten MAGNET... Veldig mange bare MÅTTE komme og hilse på dette lille prinsessenurket :-).
Pi har fra første stund vært vår alles lille prinsesse. Sånn ble det bare. Jeg har likevel lyst til å si at hun ikke er så fryktelig bortskjemt, men det er mulig jeg har litt vanskelig å bli trodd på det.... Hun sitter i alle fall ikke og spiser sammen med oss, - hun får alltid sin egen mat - , hun sover ikke i samme seng som oss - unntatt når Kjell Arne er bortreist og før han kommer og legger seg + en liten ekstrakos på morgenen i helger ol... - og egentlig er det mest bare Kjersti som bærer rundt på henne nå - og hun har faktisk blitt en liten tøffing i skog og mark; hun kan klatre og løpe rundt nesten hele dagen om det skal være!
Når vi fikk Pi i hus hadde jeg hatt en lengre periode med sykdom, og for meg var hun den beste medisinen jeg kunne ha fått. Masse kos, ut på tur i all slags vær minst tre ganger om dagen og ikke minst bare det å få et nytt familiemedlem i huset som trengte både omsorg, oppmerksomhet, trening og aller mest kjærlighet. Hunder kunne med hell vært skrevet ut på blå resept!
Etter to år oppdaget vi at vår oppdretter hadde fått nok en "miniatyr-sheltie" som trengte et hjem, og dermed kom Elvis inn i familien. Jeg hadde ikke inntrykk av at du tok i mot ham med åpne armer, Pi, men etter noen måneders tid så det ut til at han var nogen lunde akseptert. Din posisjon var fortsatt like mye - om ikke mer - FØRST i rekken, og Elvis har i grunnen godtatt at han er nummer to. Med årene har dere blitt et flott radarpar som ser ut til å ha stor glede av hverandre. Hver eneste dag må dere leke og jage hverandre litt, og hver dag må du vise at det fortsatt er du som må få maten først, du som må ligge nærmest meg, osv. Boff altsa!
Så kjære Pi, selv om du ikke løper like fort og lenge som før, har blitt litt mer skranten i pelsen og henger litt med den ene bakfoten, håper jeg vi fortsatt skal få mange fine turer og kosestunder sammen. Jeg er så glad for hver eneste dag du har vært hos oss disse ni årene! Knusekoseklem til deg på bursdagen din ! :-)
