I går var den tyngste dagen jeg har opplevd på veldig lenge; - jeg måtte gi deg dødsdommen. Også deg som jeg er så glad i! Tror det er noe av det verste jeg har gjort i hele mitt liv... Jeg gjorde det ene og alene fordi jeg - og dyrlegen - mente det var det beste for deg. Den nyresvikten vi fikk vite om i sommer og som jeg trodde var minimal, hadde tatt helt overhånd og gjorde at du nå hadde det vondt. Jeg må nå bare prøve å tro at det var det beste for deg. Men jeg klarer det ikke helt for jeg vil så gjerne ha deg HER!!! I levende live. Liggende inntil låret mitt - på fanget mitt - på armen min i sengen, oppå pute så klart, eller elegant trippende foran meg på stien ned til vannet mens Elvis kommer byksende forbi, snusende ut til badeøya der kanoen ligger som du så klart skal sitt oppå setet så du ser utover hele vannet når vi padler av gårde. -
Alt det her og masse mere savner jeg! Jeg savner lukten av den myke pelsen din, de pjuskete ørene, de kloke øynene, de små kosegnurkene når du ble løftet opp eller pust på den myke magen din, de bittesmå, elegante potene som ligger og vifter når du sover og drømmer noe skummelt - hele deg og alt du var savner jeg!! Du hadde så stor plass i livet mitt at det er et stort, sort hull der nå... Jeg skal prøve å fylle det med alle de gode minnene du har gitt meg - men akkurat nå er det bare sort SAVN som ligger der.
Du ble så brått borte fra oss. Nå ligger du rett utenfor døra her og jeg går stadig ut og kikker på deg. Jeg har nettopp tent lyset på graven din. Det skal lyse i hele natt også. Jeg vet at ingen kan skade deg lenger, men du skal likevel få ligge i lys og fred.
Og du skal vite det lille snupp at du er sårt savnet! Vi falt pladask for deg allerede første gangen vi så deg fire uker gammel. Du krabbet rett opp i fanget på Marte og var noe av det mest kjærlige og tillitsfulle vi hadde møtt. Du hadde en røff start fordi du var altfor liten som nyfødt. Du klarte ikke ta til deg mat selv og måtte håndmates annenhver time de første døgnene. Du ble vant til å ha tillit til gode menneskehender. Du vokste etter hvert til, men vi var spent om du ville bikke over 3kilo og vi ga deg navnet Pi (3,14) som inspirasjon. På det tyngste var du vel opp mot 3,5 kilo mens du i går lå på 2,7kg. Selv om du har vært liten hele livet, har du vært ganske så trygg og tøff. Du har hatt selvtillit i stort monn og har fint kunnet sette på plass masete hannhunder om det trengtes. Men bråk har du skygget unna. Den eneste du virkelig har brynet deg litt på er vel Elvis. Det var alltid viktig å vise hvem som var sjefen - og det var jo deg! Han måtte ikke innbille seg at han skulle kunne få mat før deg eller lignende frekkheter. Og han godtok greitt sin plass. Nå blir det vel nesten litt kjedelig for ham å bare kunne få matskåla uten en påpasselig Pi-politi som breier seg foran nærmest meg.
Du har vært verdens letteste hund å ha med å gjøre, Pi. Trygg, kjærlig, kosete og rimelig lydig. Ganske så utholdende også. Vi har kunnet ha deg med på lengre turer både på fjellet og i skogen, og selv på ski har du gått som "trekkhund" sammen med Elvis. Jeg ville ikke hatt deg annerledes på noe vis - du var helt nok akkurat som deg selv - og det tror jeg nesten du visste! :-) Om noen kom bort til deg - og det skjedde ofte - og koste med deg og sa at du var så søt og vakker, så tok du det som den mest selvsagt ting. Du ble vant til å få masse positiv oppmerksomhet, og jeg skulle så gjerne latt det fortsatt sånn... Min kjære lille Pi-snupp, jeg klarer ikke helt å fatte at du ikke er hos oss lenger. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal klare meg uten deg -. Heldigvis er Elvis her. Han kan ikke ta din plass - han har sin egen plass han fyller aldeles glimrende -, men det trøster godt å ha ham liggende her ved siden av meg nå. Han har lett etter deg i dag. Når han lykkelig hoppet avgårde når vi skulle på tur lette han etter deg å dele gleden med. Han pleide jo å nappe deg litt i ørene i sånne situasjoner. Nå bare kikket han seg forvirret omkring. Han snudde seg stadig for å se om vi ikke hadde glemt noen - og det hadde vi jo på en måte.
Men du er likevel hos meg hele tiden, Pi, og det kommer du nok til å være en god stund framover.
Takk for alle de flotte dagene vi fikk sammen med deg!
