Selvsagt er det utrolig deilig med påskeferie og mange dager fri fra jobb og litt hektiske hverdager. - Deilig å slippe å vekkerklokka og kunne bestemme selv absolutt alt hva jeg skal gjøre hele dagen. Jeg går på lange turer, nyter sola, leser, beiser, rydder, vasker, pusser vinduer, lager mat og tenker... Og alt er veldig kjekt og flott unntatt kanskje det siste med all den tenkingen -.
For det er ikke helt enkelt å bare bestille konstruktive og oppbyggelige tanker sånn midt i påskeferien, - tankene kommer ploppende akkurat helt som de vil selv. Og jeg har altfor god tid til å tenke dem helt ut, - til vanlig kunne jeg føyset dem vekk siden det garantert ville vært andre og mer praktiske ting som måtte tenkes på. Nå er det ikke det. Og tankene blir surrende rundt som en ekkel blå påskesuppe som ingen egentlig har lyst på,- og aller minst jeg. Hovedingrediensen i denne suppen er en diger porsjon tilkortkommenhet. Gyselig! Det er ingenting sympatisk og hyggelig ved å ikke kjenne seg god nok. Og tankene mine kverner dette inn i påskesuppen; en diger dæsj av alt jeg ikke får til på jobb, det jeg ikke er god på her hjemme, alt jeg ikke gjør for vennene mine og ikke minst alt jeg kunne gjort bedre som mor... - det bidrar til en hel diger gryte for seg selv!!
Hvor i all verden kommer disse gørrete tankene fra? Jeg har vel kanskje ikke hatt tid til å tenke dem til vanlig, og så har de ligget der på lur og ventet på roligere farvann. Som det er nå. Men jeg blir så lei! For er det virkelig så lite jeg får til? Og hvordan skal jeg kunne bli bedre?? Og alt jeg ikke har fått til oppigjennom er det jo bare tull å plage meg med nå - jeg kan jo ikke få gjort det om igjen. Jeg må altså rett og slett leve med at jeg kommer til kort!? Jeg må bare innse at jeg ikke er perfekt, - men kan jeg godta at jeg ikke er god nok? Hvor strenge er kravene for å være god nok egentlig? Og hvem lager reglene? Staten, samfunnet, venner, kollegaer eller også meg selv?
Ja, som sagt en skikkelig suppe... kanskje nærmere en tjukk grøt!
Tror ikke jeg skal invitere på påskesuppe med det aller første. Jeg lagde en suppe i går og den var også litt smågyselig. Vanligvis elsker jeg å lage supper, og de pleier å være rimelig gode. Men denne her var rett og slett småpyton. Akkurat som for å vise at joda, du kommer til kort på matfronten også - blæh!
Men denne blå tanke-suppa mi skal jeg vel klare å hamle opp med uten å røre så mye mer oppi den enn jeg har gjort her nå. Jeg får prøve å sortere. Noe må jeg bare innse at jeg slettes ikke er perfket eller god nok til. Jeg har faktisk gjort absolutt så godt jeg kan, og det må være godt nok. Andre ting kan jeg helt sikkert bli bedre til, og ikke minst; kanskje det er på tide å gjøre alvor av å ha en hverdag der jeg kan være mer sikker på å mestre enn jeg er nå. Det vil si, overlate lærerstafettpinnen til en som er mer rustet til dagens skole og som er en mer moderne og uptodate pedagog enn meg.
Fortsatt god påske - med eller uten suppe!
