Snart nytt år



I morgen er det NYTTÅRSAFTEN – den STORE festdagen! Da skal det sprudles og festes og feires, - både det gamle og det nye året må helst løftes opp til de store høyder innpakket i årets mest fabelaktige FEST fullt av spennende, morsomme & fantastiske mennesker!

Hvert år smyger det en sånn liten tanke inn i hodet mitt; at jeg aldri i verden kan være et vellykket menneske om jeg ikke er på en sånn fest på nyttårsaften… noe jeg selvfølgelig aldri er, har vært eller kommer til å være. Merkelig likevel at jeg får dette blaffet som heldigvis går fort over. Jeg er mer enn fornøyd med å feire overgangen til et nytt år sammen med Kjell Arne, Elvis og Pi her på Bruket - aldeles i fred og ro. Ikke en rakett har vi planer om å sende opp. Vi skal lage en kyllingrett til middag og ha gele til dessert, ellers blir nok ikke dagen særlig annerledes enn de andre deilige dagene i romjula.

De fleste har det jo ganske så travelt med å forberede til jula i desember med pynting, julegaver, julemat, osv. Når vi endelig kan senke skuldrene og nyte julens fred og ro, er ikke planlegging av en ny festdag – nyttårsaften – det som ligger først i pannebraske på meg i alle fall. Da er det ganske godt å la dagene bare komme som de er. Klart det kunne være hyggelig med en real vennefest sånn på slutten/begynnelsen av året, men hvem er det som orker å organisere det egenlig? Ikke jeg, i hvert fall.

All ære til dere som får til å møtes denne på denne store festdagen, men jeg har i år som tidligere tenkt til å føle meg akkurat passe vellykket som det er her i sofaen, og vil si til alle hører det: Godt nyttår & takk for det gamle!!

PS: Om du kjenner behov for litt dansesteming på den store dagen - eller bare ønsker å riste av deg litt av sofastøvet-, kommer mitt bidrag her med støveldansen:-)

HÅR & HATTER



I dag skal Marte og Lawrence reise tilbake til København og da var det helt nødvendig å starte dagen med noe aktivt og oppkvikkende for å overdøve den litt BLÅÅÅÅ stemningen som snek seg innpå. Og ingenting er vel mer naturlig da enn å sette Marte i sving med en hatte-foto-sesjen! Siden jeg ikke har hår (-jeg har hatt en hårsykdom siden jeg var 21 år og tidligere mistet alt håret. Den gangen kom det tilbake og jeg har ”bare” hatt flekkvist håravfall i mange år, men nå har alt blitt borte igjen -) har jeg bruk for en del luer/hatter rett og slett for å ikke fryse. Og fordi jeg er forfengelig. Det er liksom greitt for en mann å være flintskalla, men ikke like vanlig for en dame. – Det er på en måte ikke så VELDIG feminint… Ikke det at jeg er superfeminin av natur, kanskje, men jeg er nå et damemenneske da! Vel, nå har vi dratt fram et lite utvalg av mine hodeplagg, og det frisket faktisk opp humøret betraktelig. Anbefales!

Her kan du se noen av mine mange hatter/luer. 

ORKANENS ØYE

Jeg legger ikke skjul på at jeg liker forutsigbarhet, tydelige rutiner og det rolige hverdagslivet. Ingenting av dette synes jeg har vært særlig synlig i denne førjulstiden…inntil akkurat nå når jeg lurer på om jeg har havnet i ”orkanens øye”…

Jeg står opp omtrent som før, men innen jeg kommer meg i seng har dagen gjerne blitt ganske annerledes enn forventet. Plutselig kommer jeg på at jeg må innom Den Onde Mammon (det lokale kjøpesenteret i desember) for å få tak i papptallerkner med mer til julelunsjen på skolen, ingredienser til en av de to julekakene jeg skal bake, en adventskalendergave som mangler og så MÅ jeg jo ha juleblomster, osv. osv. Kveldene spises også opp av diverse juleforberedende aktiviteter; rydding i skuffer og skap, setting av grevinnekakedeig, julehilsenlaging, tegne-på-filt-til-juleverksted-ordnings og andre viktige ting som må gjøres før jul. Enda jeg faktisk IKKE er julete!!! Jeg mener, jeg vasker jo slettes ikke tak&vegger, baker toppen to-tre sorter (+pluss litt boller&dill) og henger ikke opp julegardiner eller noen ting. Kun en lysende julestjerne her & der. Og jentenes julekalender som mamma sydde til meg. Utenom det og juleblomstene – og adventsstaken – er det ikke mye som minner om at det er jul om fem dager her da!

Og selv om jeg da er både A4-fan, ikkejulete til tusen og lever under ordtaket at ”jul blir det uansett” så har disse dagene hittil i desember vært ganske så supertravle. Jeg har nesten ikke hatt tid til å tenke på noe annet enn juleting! Det er nesten som om den vanlige skriftstørrelsen 12 er endret til 6,5 ellerno…ALT skal liksom presses inn på et stakkars alminnelig A4-ark

Men kanskje det er bra at vi har det sånn her i desember? At vi trenger en hektisk måned som gjør at den siste tiden før sola snur går SUPERFORT!! For i overimorgen er det jo vintersolverv, og da vil det bli litt lysere for hver dag som kommer etterpå – og det er det innmari deilig å tenke på! Inntil da skal jeg nyte stillheten her i orkanens øye, siden det nå av en eller annen grunn plutselig har dukket opp en fredelig søndags ettermiddag her i heimen. Kanskje jeg til og med skal tenne det 4.adventslyset også gitt –

Vi tenner fire lys i kveld
og lar dem brenne ned
for lengsel, glede, håp og fred,
men mest allikevel
for fred på denne lille jord
der menneskene bor.



Den optimale A4-jobben, finnes den??

Jeg har tidligere nevnt at det supre med A4-livet er at man lever i en rimelig forutsigbar rutine og at det meste er deilig og oversiktlig. Jeg må vel innrømme at jeg ikke helt er der når det gjelder jobben; - den er altfor lite A4!!!!

I det ene øyeblikket har jeg helt oversikten, er godt forberedt og mestrer enhver utfordring (I GÅR), mens jeg i neste øyeblikk ikke har helt kontroll på det som skjer, det dukker opp uforutsigbare & frustrerende ting og jeg kjenner meg totalt mislykket (I DAG)! Blæææææææh!

Kjerstis trøst/observasjon er at det forutsibare i vår jobb er at den er uforutsigbar…

Ellers; vi lærer oss tungesting for tiden, og Herr Owl er litt søt da:

Glede

Så tenner vi ett lys i kveld

-         vi tenner det for glede.

Det står og skinner for seg selv

-         og oss som er til stede.

Og i kveld er det Elvis, Pi og meg. Trivelig. (Og bildet her er av Kjerstis bursdagskake som var supergod!!)

Jeg må innrømme at jeg ikke er av de aller ivrigste julepynterne, - all ære til dere!, men jeg har i alle fall klart å grave fram adventstaken og har tent det første lyset.

Det er en ting jeg har gått og tenkt på i dag, og det er den vidunderlige, frydefulle, rene gleden. Den som jeg spesielt husker fra jeg var liten og lekte, akte, badet, koste med en hund eller noe annet jeg likte godt. Fortsatt kjenner jeg heldigvis på den gleden, men den var på en måte enda tydeligere i de første årene. I kontrast til det triste, leie og litt skumle som også var tydeligere da.

Men det jeg lurer på er om gleden er der helt umiddelbart for alle, eller om den må læres som så mye annet? Jeg mener, jeg har blitt kjent med ganske så mange unger opp igjennom, og det er slettes ikke alle som automatisk kan leke, og heller ikke alle som ser ut til å ha lett for å glede seg over tilværelsen. Og om man ikke har ”lært” å leke og glede seg over livet som liten, kan det faktisk være ganske vanskelig å lære seg det som litt større. Tro meg, jeg har sett barn som har prøvd! Men heldigvis & takk pris så faller dette veldig naturlig for de fleste; – både det å lære bort som stor, og det å leke og glede seg som liten.

Og om det da er sånn at den frydefulle gleden må læres, vet jeg godt hvem som har lært meg det! Eller en av dem da. Det er min ti år eldre kusine som bor ved sjøen og har en fantastisk tålmodighet med unger. Også hadde hun et smittende engasjement når det gjaldt å glede seg og leke i vann! Den sommeren jeg lærte å svømme var hun fjorten og min aller beste vannlekekamerat. Vi hadde det så GØY!!! Vi lekte hele dagen i vannet – i alle fall er det sånn jeg husker det – og det var selvfølgelig alltid sol, og jeg elsket henne nesten like mye som mamma. Og det sier ikke lite….

Disse sommerminnene varmer godt på en kald novembersøndag, og jeg kjenner stor takknemlighet for det du lærte meg, kjære kusine! Når jeg vet det finnes sånne som deg der ute, blir jeg rett og slett glad. Takk.

Lugn lørdag

Nesten ingenting kan måle seg med en helt alminnelig lørdag.

Slippe yngstevovven ut i hagen til vanlig tid (litt over seks), gå opp igjen og slumre to-tre timer med en hundepelsdott godt varmende på hver side av hodet (ekstra deilig nå når jeg ikke har noe som varmer der selv :-) og så en rolig frokost med sprakende varme på peisen etter en FRISK morgenhundeluftings. 10 minus og kjekk vind langs bekken er sånt man våkner av!

Lørdagen ble bare bedre når jeg kom på gårdagens livlige julebord; artig å henge med kollegaer litt lenger enn et knapt friminutt i ny og ne. Pynta og fine var vi, god mat spiste vi (vi hadde jo tross alt tatt den med selv!) og det må vel sies at det var rimelig høy stemning rundt bordet. Stas! Fine lokaler var vi i også; Gamle Hammer skole som vi hadde helt for oss selv. MASSE skravling&latter, en del champis&vin, litt synging&leking er en kjapp oppsummering av en veldig hyggelig kveld!

Det å ha god tid til vasking av hus & tøy, rydding & pusling er sånt jeg før syntes var et superork, men som jeg har lært å sette pris på etter hvert. Dette har vært en sånn god-tid-dag. Og når jeg til og med kan sitte her og knotre mens Kjell Arne lager lørdagsmiddagen, må jeg vel innrømme at jeg ikke har så ekstremt mye å klage på. Sikkert ikke lenge før jeg er klar for å bekymre meg om alt jeg skal rekke før jul både hjemme og på jobb, tenke på (OG snakke høyt om) hvor de rådende pedagogiske poppisstrømningene vil føre oss og hva de vil gjøre med de svakeste ungenes mulighet for utvikling, osv., med akkurat NÅ skal jeg bare fortsette å ha en lugn lørdag med beina høyt hevet og zappetommelen klar - yessssssssss!

Mandag

Det kjennes liksom  litt annerledes å gå på jobb mandag morgen enn fredag morgen. Jeg mener, jeg er egentlig MER trøtt utover i uka, og det er ikke mye liv i meg når det piper i mobilen klokka seks på fredagen. Likevel går jeg med betraktelig mye lettere skritt til jobben enn på mandagen; da er det nesten tendenser til at sleper jeg meg avgårde... Men for all del, bare første timen er igang, så forsvinner sirupen og jeg er i siget. Lesing, sang, oppdatering av hva som har skjedd ungene i helga, mattegjennomgang og turtallet er på plass der det skal være. Etter diverse diftong-oppsummering, Tsatsiki til maten, lekseutdeling, Tuba Luba og ikke minst 5 grupper x 12 minutter med toving (ull + grønnsåpe + varmt vann) så kjennes det at man lever!!

Etter 8 timer på jobben er det kjekt med en lang hundeluftings med to glade lufser før kveldsjobbingen tar til; 15 tegninger av blå elg, Mossekråka, striper, bølger, spyd mm mens middagen putrer. Siste innspurt til de over 300 tegningene av landets kommunevåpen som skal pryde gymsalen når vi har FORESTILLINGEN vår om to uker. I morgen er det nesten generalprøve - alltid noe å glede seg til gitt.

PS

Kom forresten på noe jeg har glemt sånn i starten; et forsøk på å definere A4!
Først og fremst er det jo et supert standard papirformat (21,0 x 29,7cm) som er mye brukt i Europa. Anvendelig til tusen.

Ellers mener jeg absolutt at man kan nyte sitt A4-liv både som par/singel, med og uten barn, med og uten hund & bil og med alle varianter av husvære. Poenget er vel at man lever i en rimelig forutsigbar RUTINE og at det meste i livet er deilig og oversiktlig. Det er iallefall min foreløpige definisjon på et A4-liv. Og det betyr f.eks at vi snart er klare for å finne fram den røde julestjerna fra i fjor her i det svenske A4-krypinnet vårt!

Må det være noe mer?

Hjeeeeelp, da har jeg latt meg lure utpå med en ganske så bitteliten A4-blogg!

For det jeg ønsker å finne ut er om det egentlig må være "noe mer". Jeg mener, hvorfor kan det ikke være greitt nok å leve et såkalt A4-liv??
Mann, barn, hunder, bil, rekkehus, hytte og ikke minst JOBB. Mer er det nesten ikke plass til i mitt liv. En dæsj venner (veldig hyggelig når vi får til sånne treff), en dæsj kultur (masse bøker, tv-titting, en film/konsert i ny og ne) og en dæsj trening (tur med hundene eller en halvtime foran wii-en).

MÅ man gjøre mer liksom? Om jeg ikke har en halv jordomseiling på trappene, har en superkul hobby, kan skilte med diverse ulike verv og vet det meste om min personlige trener, så er jeg totalt uinteressant - er det sånn? Egentlig er jeg VELDIG opptatt av jobben min jeg da. Punktum. Er det helt feil tro? Når jentene var små, var jeg aller mest opptatt av dem. Var ifølge Kjersti skikkelig hønemor. Nå har jeg for lengst innsett at de er supergode på å leve sine egne liv, og selv om jeg er like glad i dem som før, trenger de liksom ikke at jeg er opptatt av dem 24 timer i døgnet lenger.
Men det trenger derimot jobben!! Hipp hurra for læreryrket og mine 23 søte små!