Glede

Så tenner vi ett lys i kveld

-         vi tenner det for glede.

Det står og skinner for seg selv

-         og oss som er til stede.

Og i kveld er det Elvis, Pi og meg. Trivelig. (Og bildet her er av Kjerstis bursdagskake som var supergod!!)

Jeg må innrømme at jeg ikke er av de aller ivrigste julepynterne, - all ære til dere!, men jeg har i alle fall klart å grave fram adventstaken og har tent det første lyset.

Det er en ting jeg har gått og tenkt på i dag, og det er den vidunderlige, frydefulle, rene gleden. Den som jeg spesielt husker fra jeg var liten og lekte, akte, badet, koste med en hund eller noe annet jeg likte godt. Fortsatt kjenner jeg heldigvis på den gleden, men den var på en måte enda tydeligere i de første årene. I kontrast til det triste, leie og litt skumle som også var tydeligere da.

Men det jeg lurer på er om gleden er der helt umiddelbart for alle, eller om den må læres som så mye annet? Jeg mener, jeg har blitt kjent med ganske så mange unger opp igjennom, og det er slettes ikke alle som automatisk kan leke, og heller ikke alle som ser ut til å ha lett for å glede seg over tilværelsen. Og om man ikke har ”lært” å leke og glede seg over livet som liten, kan det faktisk være ganske vanskelig å lære seg det som litt større. Tro meg, jeg har sett barn som har prøvd! Men heldigvis & takk pris så faller dette veldig naturlig for de fleste; – både det å lære bort som stor, og det å leke og glede seg som liten.

Og om det da er sånn at den frydefulle gleden må læres, vet jeg godt hvem som har lært meg det! Eller en av dem da. Det er min ti år eldre kusine som bor ved sjøen og har en fantastisk tålmodighet med unger. Også hadde hun et smittende engasjement når det gjaldt å glede seg og leke i vann! Den sommeren jeg lærte å svømme var hun fjorten og min aller beste vannlekekamerat. Vi hadde det så GØY!!! Vi lekte hele dagen i vannet – i alle fall er det sånn jeg husker det – og det var selvfølgelig alltid sol, og jeg elsket henne nesten like mye som mamma. Og det sier ikke lite….

Disse sommerminnene varmer godt på en kald novembersøndag, og jeg kjenner stor takknemlighet for det du lærte meg, kjære kusine! Når jeg vet det finnes sånne som deg der ute, blir jeg rett og slett glad. Takk.