Glede

Så tenner vi ett lys i kveld

-         vi tenner det for glede.

Det står og skinner for seg selv

-         og oss som er til stede.

Og i kveld er det Elvis, Pi og meg. Trivelig. (Og bildet her er av Kjerstis bursdagskake som var supergod!!)

Jeg må innrømme at jeg ikke er av de aller ivrigste julepynterne, - all ære til dere!, men jeg har i alle fall klart å grave fram adventstaken og har tent det første lyset.

Det er en ting jeg har gått og tenkt på i dag, og det er den vidunderlige, frydefulle, rene gleden. Den som jeg spesielt husker fra jeg var liten og lekte, akte, badet, koste med en hund eller noe annet jeg likte godt. Fortsatt kjenner jeg heldigvis på den gleden, men den var på en måte enda tydeligere i de første årene. I kontrast til det triste, leie og litt skumle som også var tydeligere da.

Men det jeg lurer på er om gleden er der helt umiddelbart for alle, eller om den må læres som så mye annet? Jeg mener, jeg har blitt kjent med ganske så mange unger opp igjennom, og det er slettes ikke alle som automatisk kan leke, og heller ikke alle som ser ut til å ha lett for å glede seg over tilværelsen. Og om man ikke har ”lært” å leke og glede seg over livet som liten, kan det faktisk være ganske vanskelig å lære seg det som litt større. Tro meg, jeg har sett barn som har prøvd! Men heldigvis & takk pris så faller dette veldig naturlig for de fleste; – både det å lære bort som stor, og det å leke og glede seg som liten.

Og om det da er sånn at den frydefulle gleden må læres, vet jeg godt hvem som har lært meg det! Eller en av dem da. Det er min ti år eldre kusine som bor ved sjøen og har en fantastisk tålmodighet med unger. Også hadde hun et smittende engasjement når det gjaldt å glede seg og leke i vann! Den sommeren jeg lærte å svømme var hun fjorten og min aller beste vannlekekamerat. Vi hadde det så GØY!!! Vi lekte hele dagen i vannet – i alle fall er det sånn jeg husker det – og det var selvfølgelig alltid sol, og jeg elsket henne nesten like mye som mamma. Og det sier ikke lite….

Disse sommerminnene varmer godt på en kald novembersøndag, og jeg kjenner stor takknemlighet for det du lærte meg, kjære kusine! Når jeg vet det finnes sånne som deg der ute, blir jeg rett og slett glad. Takk.

Lugn lørdag

Nesten ingenting kan måle seg med en helt alminnelig lørdag.

Slippe yngstevovven ut i hagen til vanlig tid (litt over seks), gå opp igjen og slumre to-tre timer med en hundepelsdott godt varmende på hver side av hodet (ekstra deilig nå når jeg ikke har noe som varmer der selv :-) og så en rolig frokost med sprakende varme på peisen etter en FRISK morgenhundeluftings. 10 minus og kjekk vind langs bekken er sånt man våkner av!

Lørdagen ble bare bedre når jeg kom på gårdagens livlige julebord; artig å henge med kollegaer litt lenger enn et knapt friminutt i ny og ne. Pynta og fine var vi, god mat spiste vi (vi hadde jo tross alt tatt den med selv!) og det må vel sies at det var rimelig høy stemning rundt bordet. Stas! Fine lokaler var vi i også; Gamle Hammer skole som vi hadde helt for oss selv. MASSE skravling&latter, en del champis&vin, litt synging&leking er en kjapp oppsummering av en veldig hyggelig kveld!

Det å ha god tid til vasking av hus & tøy, rydding & pusling er sånt jeg før syntes var et superork, men som jeg har lært å sette pris på etter hvert. Dette har vært en sånn god-tid-dag. Og når jeg til og med kan sitte her og knotre mens Kjell Arne lager lørdagsmiddagen, må jeg vel innrømme at jeg ikke har så ekstremt mye å klage på. Sikkert ikke lenge før jeg er klar for å bekymre meg om alt jeg skal rekke før jul både hjemme og på jobb, tenke på (OG snakke høyt om) hvor de rådende pedagogiske poppisstrømningene vil føre oss og hva de vil gjøre med de svakeste ungenes mulighet for utvikling, osv., med akkurat NÅ skal jeg bare fortsette å ha en lugn lørdag med beina høyt hevet og zappetommelen klar - yessssssssss!

Mandag

Det kjennes liksom  litt annerledes å gå på jobb mandag morgen enn fredag morgen. Jeg mener, jeg er egentlig MER trøtt utover i uka, og det er ikke mye liv i meg når det piper i mobilen klokka seks på fredagen. Likevel går jeg med betraktelig mye lettere skritt til jobben enn på mandagen; da er det nesten tendenser til at sleper jeg meg avgårde... Men for all del, bare første timen er igang, så forsvinner sirupen og jeg er i siget. Lesing, sang, oppdatering av hva som har skjedd ungene i helga, mattegjennomgang og turtallet er på plass der det skal være. Etter diverse diftong-oppsummering, Tsatsiki til maten, lekseutdeling, Tuba Luba og ikke minst 5 grupper x 12 minutter med toving (ull + grønnsåpe + varmt vann) så kjennes det at man lever!!

Etter 8 timer på jobben er det kjekt med en lang hundeluftings med to glade lufser før kveldsjobbingen tar til; 15 tegninger av blå elg, Mossekråka, striper, bølger, spyd mm mens middagen putrer. Siste innspurt til de over 300 tegningene av landets kommunevåpen som skal pryde gymsalen når vi har FORESTILLINGEN vår om to uker. I morgen er det nesten generalprøve - alltid noe å glede seg til gitt.

PS

Kom forresten på noe jeg har glemt sånn i starten; et forsøk på å definere A4!
Først og fremst er det jo et supert standard papirformat (21,0 x 29,7cm) som er mye brukt i Europa. Anvendelig til tusen.

Ellers mener jeg absolutt at man kan nyte sitt A4-liv både som par/singel, med og uten barn, med og uten hund & bil og med alle varianter av husvære. Poenget er vel at man lever i en rimelig forutsigbar RUTINE og at det meste i livet er deilig og oversiktlig. Det er iallefall min foreløpige definisjon på et A4-liv. Og det betyr f.eks at vi snart er klare for å finne fram den røde julestjerna fra i fjor her i det svenske A4-krypinnet vårt!

Må det være noe mer?

Hjeeeeelp, da har jeg latt meg lure utpå med en ganske så bitteliten A4-blogg!

For det jeg ønsker å finne ut er om det egentlig må være "noe mer". Jeg mener, hvorfor kan det ikke være greitt nok å leve et såkalt A4-liv??
Mann, barn, hunder, bil, rekkehus, hytte og ikke minst JOBB. Mer er det nesten ikke plass til i mitt liv. En dæsj venner (veldig hyggelig når vi får til sånne treff), en dæsj kultur (masse bøker, tv-titting, en film/konsert i ny og ne) og en dæsj trening (tur med hundene eller en halvtime foran wii-en).

MÅ man gjøre mer liksom? Om jeg ikke har en halv jordomseiling på trappene, har en superkul hobby, kan skilte med diverse ulike verv og vet det meste om min personlige trener, så er jeg totalt uinteressant - er det sånn? Egentlig er jeg VELDIG opptatt av jobben min jeg da. Punktum. Er det helt feil tro? Når jentene var små, var jeg aller mest opptatt av dem. Var ifølge Kjersti skikkelig hønemor. Nå har jeg for lengst innsett at de er supergode på å leve sine egne liv, og selv om jeg er like glad i dem som før, trenger de liksom ikke at jeg er opptatt av dem 24 timer i døgnet lenger.
Men det trenger derimot jobben!! Hipp hurra for læreryrket og mine 23 søte små!