"Grusomme Groruddalen"

Dette innelgget fikk jeg inn i Aftenposten Aften 26.4.2011. Og siden du gjerne ville lese det, Kjersti, så kommer det her:

 

Noen ganger kjennes det ut som jeg må forsvare at jeg faktisk trives med å bo på Ellingsrud. For ikke innvidde vil det si at jeg bor litt nord for Furuset, i selveste GRORUDDALEN. Jeg er født og vokst opp i Oslo 3, har bodd to perioder i USA, men liker meg altså best her etter 25 år på Ellingsrud. Begge jentene våre har gått på skolen her, de studerer nå i utlandet, og ser ut til å ha overlevd en oppvekst her oppe i den skumle drabantbyen. Stakkars små; de som har vokst opp med skogen rett over veien, har kunnet gå på ski rett utenfor stuedøra, som har brukt 15 minutter på å sykle til badevannet og ikke minst som i alle år har kunnet følge gangveien til skolen uten å treffe på mer enn en bil eller tre. Riktignok hendte det de tok følge med en mørkhudet eller to, men det ser faktisk ut til at de ikke tok så altfor stor skade av akkurat det. For å være helt ærlig skjønner jeg ikke helt hva folk er så redd for når det gjelder Groruddalen. Selvsagt er det ikke bare rosenrødt her, men det var da ikke min oppvekst i Oslo 3 heller! Alle steder finnes det ulike slags mennesker. I løpet av alle disse årene jeg har bodd og jobbet her har jeg blitt kjent med veldig mange trivelige folk. Og her er det ikke bare én type folk, her har du stor variasjon og det setter jeg stor pris på.

 

At man er engstelig for å sende barna til en skole der flesteparten ikke snakker norsk kan jeg godt skjønne. Det er trøblete for alle. Men når etnisk norske flytter ut av dalen forverres jo nettopp dette!

Så alle dere som tror dere vet hvor grusomt vi har det her i dalen, kom en tur og se selv. Kanskje dere oppdager hvor fint vi har det. Velkommen til Groruddalen!



Etter den søte kløe....



VÆÆÆH!

Ulempen med å ha en så deilig påskeferie som det har vært nå, er at den en gang må ta slutt!

Og det er den på vei til å gjøre nå… Marte har akkurat dratt av gårde til flyplassen, og selv om jeg tror jeg er litt bedre forberedt en sist hun dro, liker jeg det ikke! Det var mye mer stas å plukke henne opp i Charlottenberg i starten av påsken enn å se henne av gårde nå. Heldigvis kanskje. Det ville jo være litt dumt hvis det kjentes best å ”bli kvitt” henne -. Hun er heldigvis tilbake til 17.mai, så jeg får trøste meg med det.

Men akkurat nå er det ikke noen stor JIPPI-følelse her da. Jeg ser liksom bare en lang rekke med utviklingsamtaler som skal forberedes + gjennomføres (med skjemaer som er en del annerledes enn jeg var med på å lage i stand?…pytt-pytt), en pedagogisk rapport som bør skrives kjappest mulig (helst NÅ!), nytt tema (steinalderen) som skal forberedes, fugler som skal henges opp, lekseark som skal kopieres, vinduer som må pusses, osv, osv. Dessuten KLØR elveblesten noe innmari, og den kløen er ikke det minste SØT!! Den gjør meg passe krakilsk og varm, og da kommer jeg på nok en BLÆH-ting; det funker ikke så bra med lue lenger i varmen, og da må jeg vel finne fram håret igjen enda det også klør…

Utrolig hvor lang man kan lage listen over diverse uhumskheter når man bare er i slaget! J
Jaja, det er vel bare å brette opp armene og gyve løs på hverdagene. Jeg pleier jo å synes alt er så mye bedre når jeg bare kommer i gang. Tror jeg.

Watch out windows; here I come!

Påskemorgen

I over en uke nå har jeg våknet til fuglekvitring, sol i vinduskarmen og vissheten om at dagen står til min frie disposisjon. Slik var det i dag også. Deilig! En drøy uke med påskeferie var etterlengtet og har blitt minst like fantastisk som ventet. Egentlig har det blitt bedre. Jeg hadde f.eks aldri forestilt meg å få en hel uke med dette deilige været! Og etter en fin, lang og snørik vinter var det helt i orden å få en sommerlig påskeuke som dette. Riktignok betyr det også at myggen har våknet til liv og jeg har fått noen saftig kløende myggstikk, og at elveblesten beveger seg heftig under huden og gir sine masete utbrudd der den finner det for godt. Men det er vel likevel småtterier i forhold til de som har pollenallergi og andre vårlige allergivarianter. Jeg regner med at de er litt mindre begeistret enn oss andre for en sånn sjokkartet sommerpåske som vi har nå. Håper de er godt rustet med Livostin eller lignende. Vi andre får bare finne fram sandalene og gå ut og ta i mot nok en deilig dag.

Fortsatt god påske!



Tolv timers utedag.



Herlig!!

Det er påskeferie & sol & fri og vi har vært ute hele dagen! DEILIG.
Det er nesten rart at en liten dag kan innholde så mye, - kanskje det bare kjennes sånn fordi vi har vært ute? Først var det en tidlig tur med hundene med massiv, vakker fuglkvitring rundt ørene, så halvannen times sykling med fri tankeflyt da jeg kom på et glimrende 50-årsønske: jeg ønsker meg en bikube!Jeg mener, når man blir femti er det jo så viktig å lære noe nytt stadig vekk og det må jeg da om jeg skal klare å stelle biene mine. Superpraktisk! Deretter deilig lesing i tvättstugeveggen med et par humlebrummer som hadde våknet opp + at jeg plutselig hører årets første froskesang - det er liksom litt ekstra stas. Ellers har dagen budt på bare legger, enda mer lesing i sola (ble ferdig med Tom Egelands "Ulvenatten" som jeg begynte på i går; lettlest og passe spennende), to vaskemaskiner som ble hengt til tørk UTE for første gang i år, middag på verandaen og avslutningsvis et gigabål nede ved vannet. Masse kvist & kvas som måtte til pers, og nå kan vi snart ta i bruk resten av strandlinja. Kjekt.
Sola har nå gått ned og månen krabber seg opp over tretoppene. Vovvene har tatt kvelden og det skal snart jeg også. Jeg må bare suse litt rundt her inne etter en magisk deilig & alminnelig påskeferiedag.
Sukk, så utrolig deilig det er med litt FRI....

Ett-to-ett-to! En støvel og en skoooo -



Hvorfor klarer jeg ikke å gå i takt!!?

Rent fysisk er jeg rimelig god på det tror jeg, - i alle fall slik jeg husker det fra jeg var liten og hang etter Bolteløkka skoles musikkorps i hele mai måned. Der var det superviktig å holde takten selv for oss som ikke var i de uniformerte rekker.

Men utenom når jeg henger etter korps, er jeg fryktelig dårlig på å gå i takt. Jeg kjenner det litt ubehagelig å gå i akkurat samme stimen og mene akkurat det samme som alle de andre hele tiden. Selv om det kanskje kan gjøre tilværelsen noe lettere i blant. Jeg kjenner opptil flere som er minst like uenig som meg i saker og ting, men som likevel klarer å LATE som de går i takt og mener det samme som sjefen, ledelsen, de kule eller hvem det nå enn er. Men akkurat det late-som-om-kurset der har ikke jeg fått med meg. Jeg får ikke til å late som. Jeg er enten enig eller uenig, og noen ganger kjennes det fryktelig vanskelig å svelge kameler eller hva det nå enn er som må svelges for å være lojal overfor resten av arbeidsplassen.

Denne gangen handler det om en filleting egentlig; klassemøter. Det er bestemt at vi skal ha klassemøter hver uke, og det er greitt nok. Jeg har hatt klassemøter med gjengen min i over to år nå, og ser at det er både nyttig & kjekt & greitt. MEN. Jeg klarer ikke å forsone meg med at klassemøtene må gjennomføres på EN spesiell måte. For akkurat den måten er ikke jeg særlig begeistret for. Jeg er så lite begeistret at jeg ikke tror jeg kommer til å klare å gjennomføre det. I stedet kjenner jeg en fryktelig trang til å hoppe ut av takta og la de andre fortsette videre uten meg, samtidig som den tanken bare gjør meg lei meg….. buuuuh!!! Ingen som kjenner til et gå-i-takt-kurs tro?!!