Tretti år

I morgen er det tretti år siden Kjell Arne og jeg giftet oss - HURRA!

 

Vi ser ganske så unge ut da, - noe vi forsåvidt også var: 22 og 21 år gamle. Det er helt merkelig at det er så lenge siden vi stod der og sa JA til hverandre... I slutten av august, to måneder før, bestemte vi oss for å gifte oss, og det var akkurat nok tid til å få trommet sammen til et bryllupp. - Selv om det nok ga pappa et par ekstra grå hår -. Knappe 11 måneder etter at vi ble sammen var vi altså herr og fru Brekke. Og det er vi enda.

 

Tusen takk for all den tiden vi har hatt sammen, Kjell Arne, og så ser jeg fram til de tretti neste!



Frosketeorien

Barn er nysgjerrige av natur, - noe som hjelper dem å lære alt de trenger. De er opptatt av det som hører livet til - og selvsagt også av hvordan liv blir til...

Jeg har aldri misunt ungdomsskolelærere som skal bedrive seksualundervisning for fnisete fjortiser, og er i grunnen veldig fornøyd med å skulle forholde meg til småskolens pensum. Likevel dumper jeg innimellom litt uforberedt borti temaer jeg kanskje ikke er helt klar for. En av disse gangene var jeg sammen med en veldig søt 1.klasse. Vi hadde samling på slutten av dagen, og satt i ring og sang og fortalte. Plutselig rakk Nadia opp hånda og fortalte at mamma hadde baby i magen. Superspennende! Mange andre hender føyk i været, for dette var et tema det var mye å si noe om; en hadde kjent lillesøster sparke i mammas mage, en annen skjønte ikke hvordan babyene får puste der inne? - og er det ikke vanskelig å svømme rundt? Ja, det var mye å lure på.

Så var det Magnus sin tur:
Du Eva, jeg vet hvordan babyene kommer seg ut av magen, - men hvordan kommer de egentlig INN?? 
Jippi - ønskespørsmålet over alle spørsmål!
Jeg kikket opp på klokka og så at det enda var noen minutter igjen til vi kunne avslutte. Men før jeg rakk å åpne munnen for å svare, spratt Jesper opp - for dette visste han noe om!
Han stilte seg opp og forklarte at det var nemlig sånn at ut av pappans tiss hoppet det sånne FROSKER ...
..og akkurat når han sa det, viste ansiktet at han nesten kjente hvordan det ville være om frosker virkelig presset seg fram... Og det ansiktsuttrykket var så fabelaktig - kombinert med en slik vanvittig frosketeori - at hele klassen sprutet ut i latter!!!

Og så ringte skoleklokka og alle kunne puste lettet ut!

 

(- ps: jeg tok en snakk med mor etterpå slik at han fikk hjelp til å justere litt på denne frosketeorien :-)

 

 

Muldvarp-gutten

Når jeg var ute og syklet her om dagen, suste jeg forbi en gravlund og da kom jeg på den nydelige episoden om gutten som ville bli muldvarp. Det er en av disse opplevelsene som gjør meg varm om hjertet hver gang jeg tenker på den, - som faktisk er hver gang jeg ser en gravstøtte.
Dette skjedde for flere år siden da jeg var kontaktlærer for en 2.klasse. Vi hadde i ulike sammenhenger snakket om døden den høsten, noe barna var veldig opptatt av. De kom med mange interessante innspill, og hadde forskjellige meninger om hva som skjer med oss når vi dør. Akkurat denne dagen hadde vi hatt om buddhismen og reinkarnasjon. Dette var en ny og spennende måte å tenke på! Det var fasinerende å høre om at noen mener vi kan bli til noe annet den dagen livet som menneske er slutt. Etter timen kom lille Lars bort til meg. Han hadde vært tankefull og stille den siste halvtimen, men nå kikket han opp på meg og sa:

Du Eva, når jeg dør - vet du hva jeg vil bli til da?
Nei...?
Da vil jeg bli til en muldvarp!
Ååå - javel...
Ja fordi, når pappa står der ved graven og er veldig lei seg og gråter, så kan jeg bare grave meg ut av kisten og opp av jorda, og så kan han løfte meg opp og så er han ikke lei seg lenger!

Fantastisk.



Fin form

Jeg er sykmeldt.

Og når noen spør hvordan det står til, svarer jeg gjerne at jeg er i fin form. For det er på en måte sant. I alle fall en god del av tiden. Men innimellom har jeg vondt, blir redd og lurer på hva i all verden som er grunnen til at kroppen oppfører seg som den gjør. Men når det vonde er forbi og jeg kjenner meg nesten vanlig igjen, vil jeg helst skyve det hele langt vekk. Jeg liker ikke særlig godt å tenke på, snakke om eller skrive om disse sykegreiene. Folk kan jo bli engstelig på mine vegne om jeg bretter ut om ting&tang, det går jo dessuten gjerne over, kanskje det ikke egentlig er noe så voldsomt å bekymre seg for, osv. Og mest er jeg jo i fin form! Jeg kan gjerne gå tur, sykle og røre på meg med rimelig høy puls uten at kroppen setter i gang med noe tullball. Det er først når jeg får for mange ting å tenke på, planlegge, bekymre meg for, mm. at maskineriet kan slå litt krøll på seg.

Det kunne jo såklart være fint å få til å forklare hvorfor i all verden jeg ikke er på jobb, - jeg som til og med liker jobben min godt, så her kommer en kjapp en: Hodet trenger hvile, men ellers er jeg i fin form!