Muldvarp-gutten

Når jeg var ute og syklet her om dagen, suste jeg forbi en gravlund og da kom jeg på den nydelige episoden om gutten som ville bli muldvarp. Det er en av disse opplevelsene som gjør meg varm om hjertet hver gang jeg tenker på den, - som faktisk er hver gang jeg ser en gravstøtte.
Dette skjedde for flere år siden da jeg var kontaktlærer for en 2.klasse. Vi hadde i ulike sammenhenger snakket om døden den høsten, noe barna var veldig opptatt av. De kom med mange interessante innspill, og hadde forskjellige meninger om hva som skjer med oss når vi dør. Akkurat denne dagen hadde vi hatt om buddhismen og reinkarnasjon. Dette var en ny og spennende måte å tenke på! Det var fasinerende å høre om at noen mener vi kan bli til noe annet den dagen livet som menneske er slutt. Etter timen kom lille Lars bort til meg. Han hadde vært tankefull og stille den siste halvtimen, men nå kikket han opp på meg og sa:

Du Eva, når jeg dør - vet du hva jeg vil bli til da?
Nei...?
Da vil jeg bli til en muldvarp!
Ååå - javel...
Ja fordi, når pappa står der ved graven og er veldig lei seg og gråter, så kan jeg bare grave meg ut av kisten og opp av jorda, og så kan han løfte meg opp og så er han ikke lei seg lenger!

Fantastisk.