Her kommer vi, Danmark!



Jeps - nå er det kun få timer til Marit, Kjersti og jeg sykler inn i den gapende baugen på danskebåten og setter kurs for Fredrikshavn!! Vi skal prøve å legge til side de siste dagers grusomme begivenheter her i Oslo og på Utøya, og rett og slett være avgårde på sykkeltur i 10 dager. Første gangen vi prøvde oss på det her var for 13 år siden, og da dro vi til Verdens Ende. Vi fant fort ut at det å vingle langs norske veier med all den bagasjen vi har med oss var litt mer risikosport enn det vi liker - dessuten er det en god del drøye bakker i vårt fjelldekte land som vi ikke setter så stor pris på.. Derfor satte vi heller kursen mot Danmark og det har vært midt i blinken for oss!

Det er definitivt bakker i Danmark også - særlig på midt/sør-Jylland dit hvor vi skal nå -, men det er store strekninger med deilige, slake sykkelveier der vi ikke nødvendigvis kjenner blodsmak i munnen selv om vi drar innpå noen mil. I år skal vi blant annet sulle rundt på øya Mors og det gleder jeg meg til. Artig å komme på plasser vi ikke har vært før samtidig som vi mer enn gjerne sykler om igjen ruter vi har likt godt. Vi skal også innom Ålborg - to netter så vi rekker en liten sjekk av selve byen, og her har vi vært mange ganger før. Jeg vet akkurat hvilken skyggefull benk som er best å slå seg ned på når jeg ikke gidder å kikke mer rundt i gatene. Den ligger foran den hvite kirken ved et lite springvann.

Jo, jammen gleder jeg meg stort til å henge med søstrene mine disse siste feriedagene. Selv båtturen nedover er stas når vi drar sammen sånn! I det fine været som er nå blir det nok en iskald øl ellernoe på dekket mens vi siger utover oslofjorden kl.19.30 - stas å dra på tur med sisters!!!





Ute av tellinga

Jeg er i det nydelige stadiet av ferien av jeg har kommet helt ut av tellinga! Er det andre eller tredje uka jeg er her på Bruket nå tro? Hvor mange dager har jeg egentlig hatt ferie? Men jeg trenger slettes ikke finne ut av det. Jeg har ferie og dagene kommer rekendes på en fjøl. Innimellom har jeg sånne viktige planer som at i morgen skal jeg sykle, klippe gresset, leke med kløyvern, plukke bringebær eller ta en tur til Arvika, men som oftest er dagene ganske planløse - noe som er helt utenkelig for meg til vanlig. Likevel starter dagen som oftest helt rutinemessig med dusj, hundetur og frokost, og så er det riemlig åpent. Ved frokosten snakker vi kanskje litt om hva vi har lyst til / eventuelt hva som trengs å gjøres og så samkjører vi ut fra det. I dag ble det vedkløyving. Kjell Arne drev med motorsaga og jeg med kløyvern. Litt deilig å se vedhaugen som vokste da. Men pesete å skulle legge dem i poser..Også lagde Kjell Arne to benker av en tjukk ospelengde som han kløyvde. De ble egentlig inmari søte. Ellers var dagens "høydepunkt" at Martin kom og slo enga. Han skal lage sånne marshmallowser etterhvert. Men det betyr at nå kan vi gå overalt - siden ikke gresset er så høyt lenger - og ute ved bunkersen er nemlig de aller beste bæra!! Både rips og bringebær vokser i skjønn foreningen midt utpå der. Vi gikk ut og sjekket med en gang han var ferdig med å slå og det var masse modne bær. Jippi! Så imorgen blir det nok bærplukkerdag.

Sånne viktige saker er det som opptar meg her midt i ferien. Ganske så greitt!

ps: Pluss en liten bekymring: Pi har hatt en ekkel flått på halsen som var blitt litt rar.... Ikkeno greitt!!!

 

Priviligert

Jeg er priviligert. Og jeg vet det godt.
I dag er jeg priviligert som fortsatt har ferie og kan tusle rundt her i deilig sommervær mens både Kjell Arne og Marte har dratt avgårde på jobb. Og jeg blir heller ikke lenger forstyrret av innpåslitne naboferiegjester siden de har reist hjem, og jeg kan nyte tilværelsen og Bruket helt i fred.

Ellers er det så klart et privilegium å være født og vokst opp i et land der jeg kan spise meg mett hver dag, der jeg bor trygt og godt, har fått gå på skole og kunnet velge den utdannelsen jeg har ønsket, der jeg har alltid hatt det jeg trenger av klær, leker og sportsutstyr, kan dra til lege og tannlege når det trengs og ikke minst har jeg alltid hatt mennesker jeg er glad i rundt meg.
Store deler av oppveksten opplevde jeg spesielt de matrielle privilegiene ganske tyngende. På en måte innbilte jeg meg at det hadde vært enklere å vokse opp i et fattig land i Afrika - selv om mange ikke overlever barndommen en gang! - istedenfor å ha all den dårlige samvittigheten fordi vi har det så mye bedre matrielt her enn de har. Når jeg begynte på skolen i 1.klasse fikk vi tv-bildene av de sultrammede og døende barna i Biafra inn i stuene. Jeg og veldig mange med meg ble svært opprørt! Vi gikk  rundt med Unicef-bøsser og samlet inn penger til sultne barn i Afrika. Husker at jeg diskuterte med mamma om jeg kunne spare noe av lørdagsgodteriet eller middagen og sende det samlet sørover. Det ble så klart nedstemt. Senere ble det ulike innsamlingsaksjoner, Opersjon Dagsverk til inntekt for ett kriserammet afrikansk land og etter hvert fadderbarn og månedlig trekk til Redd barna. Nå roper Leger uten grenser varsko på grunn av sultkatastrofe blant annet i Afrikas Horn / Somalia, og de etterlyser vårt engasjement. Helt klart berettiget. Og mens jeg lurer på hvordan jeg denne gangen skal bidra, funderer jeg litt på hvorfor jeg ikke lenger helt klarer å ta det grusomme budskapet om tørke og sult innover meg på samme måte som for drøyt førti år siden. Jeg synes fortsatt det er fælt, men det opprører meg ikke som før. Det slår meg at det har kommet veldig få - om noen - positive tilbakemeldinger fra de afrikanske landene om at nå går det bedre, at det skjer en bærekraftig utvikling, el. Det er liksom alltid fælt, alltid krise og hører vi noe er det om feilslått uhjelp som ikke har kommet lokalbefolkningen til gode.
Jeg tror det hadde hjulpet på givergleden og engasjementet om jeg litt oftere i løpet av disse førti årene hadde fått høre historier om at det nytter og at hjelpen har kommet fram. For det er jo klart at det nytter å hjelpe! Og det hjelper hvertfall ikke å klage på manglende tilbakemeldinger til de som sulter og er døende nå - de trenger helt klart hjelp.

Så jeg får bare værsågod å leve og "lide" med alle mine privilegier, og om jeg har vett på det, klarer jeg å dele med de som trenger det så inderlig mye mer enn meg.



Privat område

Hvor går grensen for det private?
Denne grensen har blitt diskutert i det vide og brede, og fremdeles er det nok stor uenighet om hvor den går. Det er kanskje individuelt hva svaret vil være. Noe som er privat for meg behøver slettes ikke være det for deg. Noen mennesker er det vi kaller svært private; det vil si de deler ikke ut mye informasjon om seg selv og legger garantert ikke ut bilder av seg og familien sin på nettet, mens andre deler alt de har med alle, liker å eksponere seg og kommer i kontakt med folk enten folk vil eller ikke. De fleste av oss er vel et sted midt i mellom.
Pappa er ekstremt lite privat når det gjelder sykdom. Han er jo nesten aldri syk, men når han en gang i blant blir rammet av f.eks forkjølelse, muskelbetennelse eller for ikke å snakke om magesyke, da blir alle i hans nærhet innvolvert. Jeg må vel innrømme at jeg ikke alltid ønsker å få vite absolutt alle deltajer av pappas sykdomsbilde, men det får jeg likevel. Han har ingen forståelse for at andre synes det er innenfor den grensen av det vi kaller PRIVAT når han diskuterer og bretter ut om slimkonsistensen ved hosting, hyppigheten på dobesøk under magesjau og andre detaljer som har med disse grusomme sykdommene å gjøre. Og han snakker med alle han møter om disse tingene; legen, damene på apoteket, naboer, venner og bekjente. Mamma som virkelig var syk, delte aldri slike detaljer med noen - sannsynligvis ikke med legene en gang.

Et sted hvor det skulle være ganske enkelt å avgjøre hvor grensen for det private går, er når det gjelder eiendom. Vi har en rimelig romslig tomtegrense rundt Bruket vårt, og innenfor den grensen er vårt private område. Likevel har andre lov til å bevege seg innenfor grensa vår, og det er forsåvidt greitt nok. Innimellom kommer det noen som gjerne vil ned til vannkanten og da får de gå over enga her. Forrige dagen kom det en norsk familie med tre barn som har leid seg et hus i nærheten her. Hundene bjeffet og varslet så klart, og jeg gikk og snakket med dem. Forklarte rimelig hyggelig at det var en mye bedre vei ned til vannet litt lenger borte der de slapp å gå over vår eng og kunne få være i fred for bjeffende hunder og vi som kommer ned og bader osv. Og i går så vi at de hadde tatt hintet og var på en odde litt lenger bortover vannkanten. Men i dag er de her igjen... De kom med barnevogn, fiskestenger og alt mulig pikkpakk og nå sitter de på bordet vårt nede ved VÅR knaus. Selv om allemannsretten sier at de har lov til det her, kjennes det veldig som om noen har innvadert privatlivet mitt og tatt seg til rette på mitt private område. Jeg liker det ikke. Jeg har lyst til at de skal forsvinne! Ganske snart kommer Kjell Arne tilbake fra Bygga med diverse planker og dill,og da skal vi begynne å bråke og sage og kanskje det jager dem vekk. Ja, jeg vet jeg burde være mer raus; invitere dem inn og kanskje tilogmed lage vafler ellerno, men njet! Så grei er jeg nok ikke.

Tror faktisk jeg er litt for privat.

Kjell Arne på vårt private område.