Priviligert

Jeg er priviligert. Og jeg vet det godt.
I dag er jeg priviligert som fortsatt har ferie og kan tusle rundt her i deilig sommervær mens både Kjell Arne og Marte har dratt avgårde på jobb. Og jeg blir heller ikke lenger forstyrret av innpåslitne naboferiegjester siden de har reist hjem, og jeg kan nyte tilværelsen og Bruket helt i fred.

Ellers er det så klart et privilegium å være født og vokst opp i et land der jeg kan spise meg mett hver dag, der jeg bor trygt og godt, har fått gå på skole og kunnet velge den utdannelsen jeg har ønsket, der jeg har alltid hatt det jeg trenger av klær, leker og sportsutstyr, kan dra til lege og tannlege når det trengs og ikke minst har jeg alltid hatt mennesker jeg er glad i rundt meg.
Store deler av oppveksten opplevde jeg spesielt de matrielle privilegiene ganske tyngende. På en måte innbilte jeg meg at det hadde vært enklere å vokse opp i et fattig land i Afrika - selv om mange ikke overlever barndommen en gang! - istedenfor å ha all den dårlige samvittigheten fordi vi har det så mye bedre matrielt her enn de har. Når jeg begynte på skolen i 1.klasse fikk vi tv-bildene av de sultrammede og døende barna i Biafra inn i stuene. Jeg og veldig mange med meg ble svært opprørt! Vi gikk  rundt med Unicef-bøsser og samlet inn penger til sultne barn i Afrika. Husker at jeg diskuterte med mamma om jeg kunne spare noe av lørdagsgodteriet eller middagen og sende det samlet sørover. Det ble så klart nedstemt. Senere ble det ulike innsamlingsaksjoner, Opersjon Dagsverk til inntekt for ett kriserammet afrikansk land og etter hvert fadderbarn og månedlig trekk til Redd barna. Nå roper Leger uten grenser varsko på grunn av sultkatastrofe blant annet i Afrikas Horn / Somalia, og de etterlyser vårt engasjement. Helt klart berettiget. Og mens jeg lurer på hvordan jeg denne gangen skal bidra, funderer jeg litt på hvorfor jeg ikke lenger helt klarer å ta det grusomme budskapet om tørke og sult innover meg på samme måte som for drøyt førti år siden. Jeg synes fortsatt det er fælt, men det opprører meg ikke som før. Det slår meg at det har kommet veldig få - om noen - positive tilbakemeldinger fra de afrikanske landene om at nå går det bedre, at det skjer en bærekraftig utvikling, el. Det er liksom alltid fælt, alltid krise og hører vi noe er det om feilslått uhjelp som ikke har kommet lokalbefolkningen til gode.
Jeg tror det hadde hjulpet på givergleden og engasjementet om jeg litt oftere i løpet av disse førti årene hadde fått høre historier om at det nytter og at hjelpen har kommet fram. For det er jo klart at det nytter å hjelpe! Og det hjelper hvertfall ikke å klage på manglende tilbakemeldinger til de som sulter og er døende nå - de trenger helt klart hjelp.

Så jeg får bare værsågod å leve og "lide" med alle mine privilegier, og om jeg har vett på det, klarer jeg å dele med de som trenger det så inderlig mye mer enn meg.