Det er vår, det er langhelg og det er deilige dager!

Likevel våknet jeg i dag tidlig og var liksom litt sånn sår...
Etter å ha sluppet ut hundene og Pi lykkelig hadde fått kommet opp i sengen og lagt seg på armen, dormet jeg av igjen og var plutselig tilbake i Theresesgate. Jeg var liten skolejente og hinket bortover Brageveien på vei inn i parken. Og det var der jeg fikk snusen i den sårheten - for jeg var alene. Og sånn halvvåken kom jeg på at jeg nok i perioder var noe alene. Jeg visste godt hvordan jeg skulle binde hoppestrikken i porten uten at jeg hadde noen til å stå for meg. Og så øvde jeg på de ulike "hoppe-måtene" mens jeg kjente på at det ikke var like morsomt som når vi var flere. Jeg skal slettes ikke klage over at jeg ble mobbet, var utestengt eller ikke hadde noen å leke med, for sånn var det ikke. Men jeg hadde ikke alltid noen å henge med, og ofte var det helt greitt, mens jeg andre ganger savnet det veldig.

Jeg var heldig og hadde gode venninner i ulike perioder. Det var kjempestas! Vi ble med hverandre hjem etter skolen, lagde mat og lekte masse, dro på hytta til hverandre og lekte såklart sammen i skolegården. Men sånne venninneforhold har jo en tendens til å ikke vare i all evighet, og dermed ble det perioder som jeg gikk litt mer rundt og vaket. Som kanskje de fleste gjør og har gjort innimellom.

Og akkurat i morges kjente jeg altså på hvordan det var å være den lille jenta som ikke hadde noen å leke med, og som så veldig gjerne skulle hatt det! Er det noe de rundt meg kunne hjulpet til med tro? Jeg tror vel egentlig ikke det... Annet enn om de hadde sett meg, så ville det jo vært hyggelig å slå av en prat - selv om de ikke var så lystne på å hoppe strikk!:-)

DoggyLOVE



Vi er så heldig at vi har to hunder. Kjell Arne sier de er mine, men jeg tror de kanskje tenker sånn at det er vi som tilhører flokken deres. Aller best liker de seg når begge jentene, Kjersti og morfar er her samtidig. DA er hele flokken samlet. Men til vanlig er det jo oss fire, to tobente og to firbente. Og de firbente følger oss tobente hvor vi enn går, enten det er ute eller inne. Det er nesten tragisk når vi lukker døra og vil være i fred på do - BJEFF! - er du ikke ferdig snart? Står jeg og sager rundstokker ligger Elvis og gnafser på en pinne like i nærheten mens Pi vaker rundt så jeg kan se henne og skjønne at vi godt kan gjøre noe annet snart. Og skal jeg over enga med et lass tørre grantrær spretter de begge lykkelig foran trillebåra for det er jo nesten som å gå på tur! For det er omtrent det aller beste (- nest etter å spise) - det å GÅ PÅ TUR. Om jeg kommer borti båndet som henger i gangen blir det full fart på begge to, og de er alltid KLARE.



Jess, jeg kjenner meg altså godt passet på og omsluttet av firbent omsorg. Og om jeg skulle komme til å gjøre noe dumt (f.eks kose Elvis litt lenger enn Pi, komme et kvarter senere hjem enn vanlig, ikke være helt superblid, el..) så er de likevel overlykkelige over å se meg og viser det. Det kan liksom ikke bli feil med hunder. De viser så tydelig hva de mener og ønsker, og etterhvert skjønner de godt hva det er vi har planer om også. Og det er befriende deilig!
I går kveld lå som vanlig tre av oss og slumret og koste oss i sofan litt utpå kvelden. Pi like ved hodet mitt og Elvis ved føttene (- sånn er rangsystemet her -). Etter en liten stund kom Elvis forsiktig tuslende oppover langs bena mine, - nesten så jeg ikke merket det. "Kunne det gå an å få bittelittegranne kos kanskje?" Og det kunne det. Tilslutt lå han klistret så lang han var langsmed beinet mitt og ble klødd og kost etter alle kunstens regler mens han etterhvert sukket fornøyd og lå dormende og lykkelig som den prinsen han er.

Så enkelt og deilig kan livet faktisk være i blant:-)

Tilgivelse

I dag er den lengste dagen i påsken, det snør ute og jeg sitter inne og tenker. Det vil si; det er noe jeg har tenkt mye på i flere dager som jeg ikke helt finner ut av og som jeg derfor må tenke litt mer på her. Og det gjelder noe så intrikat som det å tilgi. Jeg har mange ganger bedt om unnskyldning for større og mindre dumme ting jeg har gjort, og heldigvis har jeg som oftest fått tilgivelse for blemmene. "Det er menneskelig feile", heter det, men duverden så irriterende det er! Helst vil vi jo være feilfri og alltid gjøre de smarte og lure tingene. Men helt sånn er det jo ikke. Først for sent oppdager jeg kanskje at jeg har såret noen, gjort et dumt valg, sagt noe lite gjennomtenkt, eller lignende. Og da er det ikke noe annet å gjøre enn å legge seg langflat og be om unnskyldning. Men hva da om jeg ikke oppdager/skjønner at jeg har tråkket midt i salaten? Eller at noen har såret meg dypt og inderlig uten at de selv er klar over det -.

Og da nærmer vi oss mitt lille "problem". Selv om jeg vet det vil være det beste for meg, klarer jeg ikke å tilgi noen som såret meg for lenge siden. De som den gangen formørket tilværelsen min har aldri bedt om unnskyldning for det som hendte, kanskje av den enkle grunnen at de ikke er klar over hvor mye det såret. Siden de antageligvis ikke visste helt hva de gjorde, kan jeg delvis klare å tilgi det hele, men det hjelper liksom ikke til å få det helt ut av verden. Jeg kjenner at jeg har på en "brems" på en måte - at det er en klar grense for hvor nær vi kan komme hverandre. Jeg holder rett og slett igjen. Det aner meg at det beste ville være å få hele spøkelset ut av skapet og si det som det er. MEN - om jeg nå skulle fortelle hvor såret jeg ble den gangen, ville jo det bli fryktelig leit for dem etter alle disse årene... Har det noen hensikt å påføre slike kvaler? Jeg ønsker jo ikke noen slags hevn. Jeg ønsker bare å få det ut av verden sånn at vi muligens kan få et bedre forhold til hverandre.

Kanskje jeg må starte med å tilgi meg selv for at jeg ikke fullt ut klarer å tilgi? :-)

Jeps - det her ble litt pønsking sånn på en stille påskedag - det er jo ikke alle ting det er så lett å finne ut av alltid da..