DoggyLOVE



Vi er så heldig at vi har to hunder. Kjell Arne sier de er mine, men jeg tror de kanskje tenker sånn at det er vi som tilhører flokken deres. Aller best liker de seg når begge jentene, Kjersti og morfar er her samtidig. DA er hele flokken samlet. Men til vanlig er det jo oss fire, to tobente og to firbente. Og de firbente følger oss tobente hvor vi enn går, enten det er ute eller inne. Det er nesten tragisk når vi lukker døra og vil være i fred på do - BJEFF! - er du ikke ferdig snart? Står jeg og sager rundstokker ligger Elvis og gnafser på en pinne like i nærheten mens Pi vaker rundt så jeg kan se henne og skjønne at vi godt kan gjøre noe annet snart. Og skal jeg over enga med et lass tørre grantrær spretter de begge lykkelig foran trillebåra for det er jo nesten som å gå på tur! For det er omtrent det aller beste (- nest etter å spise) - det å GÅ PÅ TUR. Om jeg kommer borti båndet som henger i gangen blir det full fart på begge to, og de er alltid KLARE.



Jess, jeg kjenner meg altså godt passet på og omsluttet av firbent omsorg. Og om jeg skulle komme til å gjøre noe dumt (f.eks kose Elvis litt lenger enn Pi, komme et kvarter senere hjem enn vanlig, ikke være helt superblid, el..) så er de likevel overlykkelige over å se meg og viser det. Det kan liksom ikke bli feil med hunder. De viser så tydelig hva de mener og ønsker, og etterhvert skjønner de godt hva det er vi har planer om også. Og det er befriende deilig!
I går kveld lå som vanlig tre av oss og slumret og koste oss i sofan litt utpå kvelden. Pi like ved hodet mitt og Elvis ved føttene (- sånn er rangsystemet her -). Etter en liten stund kom Elvis forsiktig tuslende oppover langs bena mine, - nesten så jeg ikke merket det. "Kunne det gå an å få bittelittegranne kos kanskje?" Og det kunne det. Tilslutt lå han klistret så lang han var langsmed beinet mitt og ble klødd og kost etter alle kunstens regler mens han etterhvert sukket fornøyd og lå dormende og lykkelig som den prinsen han er.

Så enkelt og deilig kan livet faktisk være i blant:-)