I dag startet arbeidsdagen ved at tre strunkne menn med rektor i spissen kom staselig inn på personalrommet med favnen full av roser. Disse ble delt ut til oss kvinnelige kollegaer sammen med en klem. For en overraskelse!!! – også så trivelig! Jeg tok med blomsten ned i klassen når timen begynte, og som ventet lurte de på hvem jeg hadde fått den av. Da jeg fortalte det, var første reaksjonen: Men blir ikke mannen din veldig sjalu nå da!? J.
Det er kvinnedagen, og jeg må innrømme at jeg har tenkt et par takknemlige tanker i dag. Jeg kjenner meg heldig som lever i et samfunn der kvinner og menn har gode muligheter til å oppleve likeverdighet. Det er fælt å tenke på at det ikke er en selvfølge for alle kvinner å kjenne seg like mye verdt som menn enten de holder til her i landet eller lenger unna.
Når lillesøster Kjersti ble født, fikk familien mange gratulasjoner, og en av dem var fra pappas grandtante. Hun ringte og åkket seg i telefonenen med at: ”Neimen Åge da, ble det en jente denne gangen også…!” Det var første gangen jeg så pappa skikkelig sint. Han tente på alle pluggene og ga henne inn; - han var nemlig veldig fornøyd med å ha fått en velskapt datter og han kunne ikke tenke seg noe bedre enn nettopp å være far til tre døtre. SÅH!
Et litt annerledes barndomsminne enn f.eks det somaliske Ayaan Hirsi Ali forteller om der bestemoren hennes gråter i flere uker når moren føder en datter til….
Jeg er heldig som har vokst opp med en pappa som min. Han har aldri et lite sekund sett på oss jentene sine som annenrangs – det skulle jo bare mangle!:-) – men han har tro på oss som likeverdige mennesker. Frihet under ansvar. Vær den du er. Gjør så godt du kan, og gjør det du vil – uansett kjønn. Sånn synes jeg det skal være for alle for det er jo en selvfølge egentlig.
Så takk skal dere ha, alle menn som har skjønt at vi trenger hverandre og at vi er like mye verdt selv om vi kan være ganske så forskjellige!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar