Snart jul

 

 

Det er lørdag formiddag. Huset er rimelig rent, sengetøy er skiftet, julegaver ligger innpakket hist og pist, og det meste av julematen er i hus. Julebaksten er minimal, noe som ikke bekymrer meg et fnugg, - ikke har jeg vasket vegger og tak heller, men bare huset fylles med folk nå så skal det nok snart bli jul! Mannen i huset lander om et par timer, jentene kommer i morgen og pappa og Kjersti kommer på julaften. Toppers!
 

Likevel kjenner jeg meg litt melankolsk. Jeg har absolutt ingenting å klage på, men må bare innrømme at jeg synes julen kan være heftig. Alt skal liksom være så perfekt. Og er det noe jeg ikke kjenner meg, så er det perfekt.
Jeg kjenner meg derimot privilegert - mest fordi jeg har så mange rundt meg jeg er glad i, og jeg er takknemlig til tusen for at livet har fart så pent med meg. Så får jeg vel bare være voksen nok til å "heve meg over" (pappas standardmedisin for det meste-) all verdens perfekte juleglansbilder og la julehelgen komme på sin egen måte.  Jeg må bare først ut på en siste handlings, stryke juleduken og litt annet smådill - og SÅ kan kanskje julehelga komme hit også!!

 

I mens ønsker jeg dere en god jul og et riktig godt nyttår med en liten årskavalkade med yndlingsvovvene!

 



Tretti år

I morgen er det tretti år siden Kjell Arne og jeg giftet oss - HURRA!

 

Vi ser ganske så unge ut da, - noe vi forsåvidt også var: 22 og 21 år gamle. Det er helt merkelig at det er så lenge siden vi stod der og sa JA til hverandre... I slutten av august, to måneder før, bestemte vi oss for å gifte oss, og det var akkurat nok tid til å få trommet sammen til et bryllupp. - Selv om det nok ga pappa et par ekstra grå hår -. Knappe 11 måneder etter at vi ble sammen var vi altså herr og fru Brekke. Og det er vi enda.

 

Tusen takk for all den tiden vi har hatt sammen, Kjell Arne, og så ser jeg fram til de tretti neste!



Frosketeorien

Barn er nysgjerrige av natur, - noe som hjelper dem å lære alt de trenger. De er opptatt av det som hører livet til - og selvsagt også av hvordan liv blir til...

Jeg har aldri misunt ungdomsskolelærere som skal bedrive seksualundervisning for fnisete fjortiser, og er i grunnen veldig fornøyd med å skulle forholde meg til småskolens pensum. Likevel dumper jeg innimellom litt uforberedt borti temaer jeg kanskje ikke er helt klar for. En av disse gangene var jeg sammen med en veldig søt 1.klasse. Vi hadde samling på slutten av dagen, og satt i ring og sang og fortalte. Plutselig rakk Nadia opp hånda og fortalte at mamma hadde baby i magen. Superspennende! Mange andre hender føyk i været, for dette var et tema det var mye å si noe om; en hadde kjent lillesøster sparke i mammas mage, en annen skjønte ikke hvordan babyene får puste der inne? - og er det ikke vanskelig å svømme rundt? Ja, det var mye å lure på.

Så var det Magnus sin tur:
Du Eva, jeg vet hvordan babyene kommer seg ut av magen, - men hvordan kommer de egentlig INN?? 
Jippi - ønskespørsmålet over alle spørsmål!
Jeg kikket opp på klokka og så at det enda var noen minutter igjen til vi kunne avslutte. Men før jeg rakk å åpne munnen for å svare, spratt Jesper opp - for dette visste han noe om!
Han stilte seg opp og forklarte at det var nemlig sånn at ut av pappans tiss hoppet det sånne FROSKER ...
..og akkurat når han sa det, viste ansiktet at han nesten kjente hvordan det ville være om frosker virkelig presset seg fram... Og det ansiktsuttrykket var så fabelaktig - kombinert med en slik vanvittig frosketeori - at hele klassen sprutet ut i latter!!!

Og så ringte skoleklokka og alle kunne puste lettet ut!

 

(- ps: jeg tok en snakk med mor etterpå slik at han fikk hjelp til å justere litt på denne frosketeorien :-)

 

 

Muldvarp-gutten

Når jeg var ute og syklet her om dagen, suste jeg forbi en gravlund og da kom jeg på den nydelige episoden om gutten som ville bli muldvarp. Det er en av disse opplevelsene som gjør meg varm om hjertet hver gang jeg tenker på den, - som faktisk er hver gang jeg ser en gravstøtte.
Dette skjedde for flere år siden da jeg var kontaktlærer for en 2.klasse. Vi hadde i ulike sammenhenger snakket om døden den høsten, noe barna var veldig opptatt av. De kom med mange interessante innspill, og hadde forskjellige meninger om hva som skjer med oss når vi dør. Akkurat denne dagen hadde vi hatt om buddhismen og reinkarnasjon. Dette var en ny og spennende måte å tenke på! Det var fasinerende å høre om at noen mener vi kan bli til noe annet den dagen livet som menneske er slutt. Etter timen kom lille Lars bort til meg. Han hadde vært tankefull og stille den siste halvtimen, men nå kikket han opp på meg og sa:

Du Eva, når jeg dør - vet du hva jeg vil bli til da?
Nei...?
Da vil jeg bli til en muldvarp!
Ååå - javel...
Ja fordi, når pappa står der ved graven og er veldig lei seg og gråter, så kan jeg bare grave meg ut av kisten og opp av jorda, og så kan han løfte meg opp og så er han ikke lei seg lenger!

Fantastisk.



Fin form

Jeg er sykmeldt.

Og når noen spør hvordan det står til, svarer jeg gjerne at jeg er i fin form. For det er på en måte sant. I alle fall en god del av tiden. Men innimellom har jeg vondt, blir redd og lurer på hva i all verden som er grunnen til at kroppen oppfører seg som den gjør. Men når det vonde er forbi og jeg kjenner meg nesten vanlig igjen, vil jeg helst skyve det hele langt vekk. Jeg liker ikke særlig godt å tenke på, snakke om eller skrive om disse sykegreiene. Folk kan jo bli engstelig på mine vegne om jeg bretter ut om ting&tang, det går jo dessuten gjerne over, kanskje det ikke egentlig er noe så voldsomt å bekymre seg for, osv. Og mest er jeg jo i fin form! Jeg kan gjerne gå tur, sykle og røre på meg med rimelig høy puls uten at kroppen setter i gang med noe tullball. Det er først når jeg får for mange ting å tenke på, planlegge, bekymre meg for, mm. at maskineriet kan slå litt krøll på seg.

Det kunne jo såklart være fint å få til å forklare hvorfor i all verden jeg ikke er på jobb, - jeg som til og med liker jobben min godt, så her kommer en kjapp en: Hodet trenger hvile, men ellers er jeg i fin form!

Fiskelykke

- Og en DIGER gjedde kunne svømme lykkelig videre i natten -

Ferietid

I går kjente jeg at de begynte å virke; de trege morgenene i senga, de lange frokostene, prosjektene som blir til etter som dagen går, utelivet - jeg er ute HELE dagen om det ikke regner!:-) og måltidene på verandaen - jo det er FERIE!
Denne gangen tok det en drøy uke før feriefølelsen var på plass, men nå er den altså her. Deilig!  Det var litt hektisk å skulle avslutte som kontaktlærer etter fire år og samtidig gjøre klar for de søte små 1.klassingene jeg skal bli kjent med etter ferien. Kombinert med en lei forkjølelse er det kanskje ikke så merkelig at det tok litt tid å lande når første feriedag endelig var der. Fortsatt har jeg skolemareritt i slumretiden før jeg våkner ordentlig, men om noen få netter er sikkert det borte også. Nå skal bare dagene få komme. Jeg skal gjør veldig mye av det samme jeg pleier å gjøre om sommeren; spise jordbær, sykle, bade, gå tur, pusle i vedboden, tenne bål nede ved vannet, ta en dupp i hammocken, lese masse, høre på radio og lage meg større eller mindre prosjekter som jeg kan gjøre om jeg vil eller la være. Også sitte på verandaen og høre bladene rasle. Og nippe til kald, tørr hvitvin. Mmmm sommmmmmmer er deilig da!
Og jeg vet liksom ikke om det er jeg som er litt rar av meg, men jeg har nesten ikke behov for noe mer i ferien min. Kjempestas med et og annet besøk eller vi drar avgårde på en liten dagstur som avveksling, men jeg har på ingen måte lyst til å reise langt avgårde. Er det sært? Jeg mener, alle skal liksom helst ha hatt en utenlandstur i ferien, -og da skal man vel helst reise lenger enn Sverige og Danmark? Men jeg liker meg SÅ godt her i den skandinaviske sommeren - jeg trenger absolutt ikke dra "ut i verden" for å få nye impulser, og jeg orker slettes ikke oppsøke varmen. Litt lav temperatur og såkalt dårlig vær plager meg ikke nevneverdig. Jeg liker varme dager med sol og bademuligheter, men jeg må ikke ha det hver eneste dag. At folk som tåler sol og varme, drar av gårde sydover forstår jeg godt, og jeg skjønner også at mange vil ut og SE verden - det liker jeg også, men ikke om sommeren.

Da vil jeg være her.

Og definitivt nyte disse magiske dagene.

Flink Pike AS

Egentlig lurer jeg litt på hvor mange ganger vi må ha opp temaet "flink pike" for at det virker og folk slutter å være riktig så flinke? Jeg mener; det er skrevet bøker, lagd små teaterstykker, vært arrangert debatter og skrevet kronikker om teamet i flere tiår og likevel fortsetter unge mennesker av hunkjønn å gå rett inn i "Flink Pike"-bedriften med mer eller mindre åpne øyne. Hva kan det komme av!? - Oppdragelsen? - Utdannelsen? - Genene?
For hvis alle potensielle snille piker tar et skritt til siden og ser på fenomenet litt utenfra vil de kunne oppdage at bedriften går med dundrende underskudd; - det er et regnestykke her som ikke går opp!!

• 100%  rolle som mamma-, husmor- og veltrent kjæreste +
• 100%  rolle som dyktig lønnsmottager som yter maksimalt +
• 100%  rolle som god datter, søster, venninne og medmennsker =
• 300% damemenneske ....

Og ingen av oss kan da være mer enn oss selv. Det vil si et 100% menneske - verken mer eller mindre.

Jeg befant meg for en del år siden i denne bedriften som etter noen år sugde nesten all kraft og glede ut av meg. Riktignok fikk det meg til å sy nesten alle klærne til vår eldste datter inntil hun begynte på skolen, stua så ut som et frodig drivhus med planter av alle slag, hagen var full av jordbær, blåbær, stikkelsbær, mm og såklart diverse blomstrende stauder og sommerblomster. Selvfølgelig sa jeg ja til å være med i borettslagets styre (og fikk være med å drive fram skøytebane bak grendahuset), jeg gikk på aerobic, besøkte venninner, strikket julegaver og bakte vårt eget brød. I tillegg kom tiden som gikk med til jobb og jentenes aktiviteter, deres venninner og dyr, osv, osv. Midt oppi det hele fant jeg endelig ut hva jeg skulle bli og begynte å studere på full tid samtidig som mamma ble veldig syk. Da begynte jeg å merke at dette var et regnestykke som ikke gikk opp....

Flere år etterpå ser jeg jo at en del av dette var ren galskap! Riktignok orker man mer når man er ung, men det er faktisk en grense for hvor mye man kan ha ansvaret for på samme tid. Her i huset ble det helt slutt på blomster, baking og symaskinlyd i mange år. Det var bare ikke noe gøy lenger. Ingenting var noe særlig gøy egentlig.
Det smalt nokså realt. I seks år tok jeg bare "tullejobber" - dvs deltids vikariater og engsjementer - og jeg tjente lite penger, men lærte desto mer. Livet må på en måte gå opp. Vi orker veldig ofte mer enn vi tror, men ikke når vi går på akkord med oss selv. Så da må man finne ut hva det er vi egentlig vil. Det kan ta tid, men er verdt det.
Og jeg tror vel kanskje at de færrreste vil holde til i bedriften "Flink Pike AS".



Det er vår, det er langhelg og det er deilige dager!

Likevel våknet jeg i dag tidlig og var liksom litt sånn sår...
Etter å ha sluppet ut hundene og Pi lykkelig hadde fått kommet opp i sengen og lagt seg på armen, dormet jeg av igjen og var plutselig tilbake i Theresesgate. Jeg var liten skolejente og hinket bortover Brageveien på vei inn i parken. Og det var der jeg fikk snusen i den sårheten - for jeg var alene. Og sånn halvvåken kom jeg på at jeg nok i perioder var noe alene. Jeg visste godt hvordan jeg skulle binde hoppestrikken i porten uten at jeg hadde noen til å stå for meg. Og så øvde jeg på de ulike "hoppe-måtene" mens jeg kjente på at det ikke var like morsomt som når vi var flere. Jeg skal slettes ikke klage over at jeg ble mobbet, var utestengt eller ikke hadde noen å leke med, for sånn var det ikke. Men jeg hadde ikke alltid noen å henge med, og ofte var det helt greitt, mens jeg andre ganger savnet det veldig.

Jeg var heldig og hadde gode venninner i ulike perioder. Det var kjempestas! Vi ble med hverandre hjem etter skolen, lagde mat og lekte masse, dro på hytta til hverandre og lekte såklart sammen i skolegården. Men sånne venninneforhold har jo en tendens til å ikke vare i all evighet, og dermed ble det perioder som jeg gikk litt mer rundt og vaket. Som kanskje de fleste gjør og har gjort innimellom.

Og akkurat i morges kjente jeg altså på hvordan det var å være den lille jenta som ikke hadde noen å leke med, og som så veldig gjerne skulle hatt det! Er det noe de rundt meg kunne hjulpet til med tro? Jeg tror vel egentlig ikke det... Annet enn om de hadde sett meg, så ville det jo vært hyggelig å slå av en prat - selv om de ikke var så lystne på å hoppe strikk!:-)

DoggyLOVE



Vi er så heldig at vi har to hunder. Kjell Arne sier de er mine, men jeg tror de kanskje tenker sånn at det er vi som tilhører flokken deres. Aller best liker de seg når begge jentene, Kjersti og morfar er her samtidig. DA er hele flokken samlet. Men til vanlig er det jo oss fire, to tobente og to firbente. Og de firbente følger oss tobente hvor vi enn går, enten det er ute eller inne. Det er nesten tragisk når vi lukker døra og vil være i fred på do - BJEFF! - er du ikke ferdig snart? Står jeg og sager rundstokker ligger Elvis og gnafser på en pinne like i nærheten mens Pi vaker rundt så jeg kan se henne og skjønne at vi godt kan gjøre noe annet snart. Og skal jeg over enga med et lass tørre grantrær spretter de begge lykkelig foran trillebåra for det er jo nesten som å gå på tur! For det er omtrent det aller beste (- nest etter å spise) - det å GÅ PÅ TUR. Om jeg kommer borti båndet som henger i gangen blir det full fart på begge to, og de er alltid KLARE.



Jess, jeg kjenner meg altså godt passet på og omsluttet av firbent omsorg. Og om jeg skulle komme til å gjøre noe dumt (f.eks kose Elvis litt lenger enn Pi, komme et kvarter senere hjem enn vanlig, ikke være helt superblid, el..) så er de likevel overlykkelige over å se meg og viser det. Det kan liksom ikke bli feil med hunder. De viser så tydelig hva de mener og ønsker, og etterhvert skjønner de godt hva det er vi har planer om også. Og det er befriende deilig!
I går kveld lå som vanlig tre av oss og slumret og koste oss i sofan litt utpå kvelden. Pi like ved hodet mitt og Elvis ved føttene (- sånn er rangsystemet her -). Etter en liten stund kom Elvis forsiktig tuslende oppover langs bena mine, - nesten så jeg ikke merket det. "Kunne det gå an å få bittelittegranne kos kanskje?" Og det kunne det. Tilslutt lå han klistret så lang han var langsmed beinet mitt og ble klødd og kost etter alle kunstens regler mens han etterhvert sukket fornøyd og lå dormende og lykkelig som den prinsen han er.

Så enkelt og deilig kan livet faktisk være i blant:-)

Tilgivelse

I dag er den lengste dagen i påsken, det snør ute og jeg sitter inne og tenker. Det vil si; det er noe jeg har tenkt mye på i flere dager som jeg ikke helt finner ut av og som jeg derfor må tenke litt mer på her. Og det gjelder noe så intrikat som det å tilgi. Jeg har mange ganger bedt om unnskyldning for større og mindre dumme ting jeg har gjort, og heldigvis har jeg som oftest fått tilgivelse for blemmene. "Det er menneskelig feile", heter det, men duverden så irriterende det er! Helst vil vi jo være feilfri og alltid gjøre de smarte og lure tingene. Men helt sånn er det jo ikke. Først for sent oppdager jeg kanskje at jeg har såret noen, gjort et dumt valg, sagt noe lite gjennomtenkt, eller lignende. Og da er det ikke noe annet å gjøre enn å legge seg langflat og be om unnskyldning. Men hva da om jeg ikke oppdager/skjønner at jeg har tråkket midt i salaten? Eller at noen har såret meg dypt og inderlig uten at de selv er klar over det -.

Og da nærmer vi oss mitt lille "problem". Selv om jeg vet det vil være det beste for meg, klarer jeg ikke å tilgi noen som såret meg for lenge siden. De som den gangen formørket tilværelsen min har aldri bedt om unnskyldning for det som hendte, kanskje av den enkle grunnen at de ikke er klar over hvor mye det såret. Siden de antageligvis ikke visste helt hva de gjorde, kan jeg delvis klare å tilgi det hele, men det hjelper liksom ikke til å få det helt ut av verden. Jeg kjenner at jeg har på en "brems" på en måte - at det er en klar grense for hvor nær vi kan komme hverandre. Jeg holder rett og slett igjen. Det aner meg at det beste ville være å få hele spøkelset ut av skapet og si det som det er. MEN - om jeg nå skulle fortelle hvor såret jeg ble den gangen, ville jo det bli fryktelig leit for dem etter alle disse årene... Har det noen hensikt å påføre slike kvaler? Jeg ønsker jo ikke noen slags hevn. Jeg ønsker bare å få det ut av verden sånn at vi muligens kan få et bedre forhold til hverandre.

Kanskje jeg må starte med å tilgi meg selv for at jeg ikke fullt ut klarer å tilgi? :-)

Jeps - det her ble litt pønsking sånn på en stille påskedag - det er jo ikke alle ting det er så lett å finne ut av alltid da..

Valget er tatt.

En drøy uke med ferie og tankelufting er over, og hverdagen er på plass igjen. Heldigvis egentlig.
Riktignok liker jeg godt å ha fri, sove lenge og kunne bestemme helt hvordan dagen skal bli. Og for ikke å snakke om å ha god tid til å lufte tankene og se på de forskjellige hva-skal-jeg-gjøre-videre-alternativene fra alle mulige ulike vinkler. Det har vært nyttig å skrive ned tankene her inne, og tusen takk for diverse innspill her og på fb! Nå har jeg gått de rundene jeg trengte før jeg landet på det endelige valget.
For jeg liker hverdagene også. Jeg synes igrunnen det er stor stas å være tilbake på jobb og se hvordan det står til med ungene "mine", og fortsette der vi slapp. Jeg liker jobben min! Og når jeg nå har kjent godt etter, er det ganske så klart: Jeg er på ingen måte ferdig som småskolelærer. Jeg vil ganske sikkert fortsette å bli opprørt over diverse direktiver herfra & derfra, jeg vil også komme til å kjenne meg utilstrekkelig og nedslått for at jeg ikke får til alt jeg har tenkt. Men enda viktigere; jeg er sikker på at jeg vil fortsette å bli kjent med mange flotte unger og at jeg skal få være med å følge dem i deres utvikling. Og det er noe jeg gleder meg til!

Så altså; det blir ett år til i skolen. I alle fall:-)

Fredrik sin svarttrost

Tenke-tenk!

I dag her speiderne sin offisielle tenkedag, og jeg tenker å slenge meg med for prøve å tenke litt store tanker jeg også. Kanskje. Men det er ikke helt lett da. For det sniker seg lett inn sånne små tanker som:

"Skal jeg hente ved i boden eller vaske gulv først? Vedhenting er kanskje lurest for det griser til litt på gulvet i gangen" -
"Kanskje en ide å ta fotbad når jeg kommer hjem i kveld, jeg skal jo til legen i morgen.." -
"Å, jeg må huske å ta med bøkene så jeg kan dra innom biblioteket før legen!" -

Og sånn bare fortsetter det. Ikke en eneste tanke om hvordan jeg kan bidra til at jorden blir et triveligere sted å være for flere, hvordan kan jeg være mer miljøvennlig eller tilogmed hva jeg gjøre for å bidra positivt i hverdagslivet mitt - irriterende slapt! Jeg mener, jeg kunne jo tilogmed klart å knytte det sammen med disse valgene jeg prøver å ta før sommeren. I såfall ville kanskje ikke alternativ Bruket kommet så høyt opp siden det er mest egoistisk på en måte.. Da ville jeg jo gjemme meg bort her i Sverige og ikke akkurat bidra f.eks som dedikert lærer for søte små 1.klassinger. Samtidig ville jeg kanskje være mer snill mot kloden ved å tjene mindre penger - forbruke mindre - og være mer selvforsynt. Ikke lett det her altså! Det er nesten så jeg blir litt svimmel -.

På tide å slutte med all tenkingen og heller gå og hente inn den veden!

Vedskjulet til høyre.

Valgets kvaler

Det har jammen blitt et nytt år siden sist, og vi har allerede levd oss gjennom de syv første ukene av det. Januar er unnagjort, rektor har hatt medarbeidersamtaler, og jeg har bestemt meg for å bruke litt av denne deilige 8.uka til å tenke på FREMTIDEN. For hva skal jeg bli når jeg blir stor? Eller mer presist; hva skal jeg gjøre etter sommeren når jeg gir fra meg 4.klassen min?
Jeg har hovedsaklig 3 mulige valg;

• Fortsette som lærer og bli kjent med en ny 1.klasse.
• Finne en annen jobb.
• Si opp jobben og melde flytting hit til Bruket.

- Det første alternativet er kanskje det enkleste og mest naturlige valget. Men jeg trenger å stoppe opp og kjenne etter nå når jeg likevel skal "begynne på nytt". For orker jeg virkelig å bli kjent med alle de søte små 5- og 6-åringene og familiene deres? Orker jeg all kartleggingen vi skal holde på med, - alle kamelene jeg må svelge når det gjelder å utsette disse småtassene for alskens utfordringer jeg ikke er helt overbevist om at de er modne for? Og ikke minst; har jeg trøkket og overskuddet som trengs for å gi dem det engasjementet, kompetansen og kunnskapen de fortjener? Sannelig om jeg vet...
På plussiden kommer alle de trivelige menneskene som jobber på skolen vår. Det er ikke en selvfølge å ha så mange gode kollegaer, - og det er noe jeg ikke vil ha garanti for å få om jeg begynner i en ny jobb.
- Ja, når det gjelder ny jobb så har jeg en god del erfaring på at det kan være artig. Det er spennende både å bli kjent med nye folk og nye forhold. Men jeg vet bare ikke hva slags jobb det skal være! Jeg mener, skal jeg jobbe som lærer kan jeg like gjerne være der jeg er - for der trives jeg allerede veldig godt. I seks år tok jeg diverse (les; 10!) ulike vikariater og engasjementer og traff på masse hyggelige mennesker. Men de fleste jobbene ble rett og slett litt kjedelige etter hvert. Man kan si mye om det å jobbe som småskolelærer, men kjedelig er det iallefall ikke.
- Tredje alternativ: si opp jobben, melde flytting til Bruket og f.eks gå til anskaffelse av høner! Er det det jeg vil? Det høres ganske fristende ut: Jeg ville kunne være min egen sjef, jeg ville kunne være masse ute, jeg ville slippe urimelige foreldre, tullekonflikter på fotballbanen, litt langdryge møter eller annet pålagt ubehag og dessuten kunne vi få våre egne helt ferske egg!
En litt upraktisk bit er at Kjell Arne ville dratt på jobb og blitt borte hele uka, mens jeg ville blitt igjen her i mørten - og jeg som er så mørkredd -!

Ble jeg noe klokere av dette her da?
Jammen godt vi har flere vinterferiedager igjen  - tror jeg trenger å pønske litt til!