Noen ganger er det ålreit - men ikke alltid!



I går var en sånn dag da det slettes ikke var ålreit.

Jeg pleier å like morgenene på Bruket fordi jeg sover så godt der, men i går ble jeg vekket tidlig av Kjell Arne som stod opp – og jeg klarte IKKE å sovne igjen. Morgenturen med hundene er også en favorittstund på dagen, men ikke i går; Pi bare bjeffet og maste bortover vannet hele tiden, og jeg måtte bli skikkelig SINT før hun ga seg. Frokost med egg var heller ikke så stas, mest fordi jeg rett og slett var sur og LEI MEG. Fra jeg slo opp øynene var det som om verden plutselig var blitt helt grå og muggen, og det eneste jeg hadde lyst til var å krype under dyna igjen og bare gråte! Alt jeg ellers pleier å like, var blitt forvandlet til noe trist herk.

Merkelig hvordan sånne ting kan komme kastende over en helt ut av det blå!… eller?

Jeg vet jo nå hvorfor jeg egentlig var så lei meg; Marte reiste tilbake til København i dag. Hun har vært her en drøy uke og lest til eksamen mens Lawrence har vært i Etiopia, og det har vært superkoslig å ha henne tuslende rundt! Hundene (+ nesten megJ) har ligget klistret inntil henne i sofaen om kveldene og har nok kost seg veldig med å ha henne hjemme på dagtid også. Men nå er det altså slutt – for denne gangen. Og det kom litt brått på! Jeg hadde liksom glemt å grue meg til at hun skulle reise, og da kom det sånn deisende over meg i går. Og i samme slengen som at jeg ble trist for at Marteuka var over, snek det seg inn en del andre ting å være lei meg over også; mamma som skulle ha feiret bursdag på fredag, alt jeg ikke får til på jobben (det jeg eventuelt får til var som blåst bort-), fingeren som ikke vil bli bra, osv., osv. Så i går sauset jeg meg inn i ALT jeg ikke synes er greitt, og det var nesten så jeg var helt utslitt når kvelden kom. Noen ganger er det ålreit, men jammen ikke alltid -.

Heldigvis rakk jeg å bli nogenlunde blid igjen før Marte dro, og vi fikk slanget oss sammen foran tv-en i går kveld. Takk for hyggelig besøk, snuppis!



Suppe-blogg

Ertesuppe, løksuppe og potetsuppe; det er mitt suppe-reportoar. Og til nød oksehalesuppe. Men oksehalene er ikke så lett å få tak i lenger, så det har jeg ikke lagd på flere år.

Jeg liker å lage suppe! Helt fra bunnen av; frese løk/purre/grønnsaker – ha på en liten skje mel + salt – koke opp med vann, osv. Jeg blir lett til sinns og koser meg mens jeg holder på. Ertesuppe er nesten for lett å lage for den skal bare stå der liksom. Det eneste med ertesuppa er at du må huske på den en dag i forveien. De gule ertene må ligge der i vann og svelle. Og så er det bare å bytte vann og koke i vei med løk og gulrøtter dagen etter (og noen kjøttbiter for å gjøre eventuelle kjøttsultne menn litt lags-).

Nå står det potetsuppe og putrer på ovnen. Og pannekakerøra er klar til steking, - vi kan jo ikke være altfor prektigsunne heller! Det er nesten så dagens dustete legetimen er gjemt og glemt  (- jeg liker IKKE å gå til legen, og når det viser seg at min vanlige lege var syk og jeg for kr.225,- fikk 2min til å fortelle vikarlegen at jeg egentlig ikke feiler noe som helst, ble jeg ikke særlig mer begeistret for å sånne legebesøk -)

Da er det bare å trekke pusten dypt inn – med nesa – og kjenne den gode suppelukta som sprer seg i heimen. Nam! Snart er det middag.

Folk & dyr

Egentlig har jeg kjent meg litt fæl på grunn av det forrige innlegget; for er det sånn at jeg bryr meg mer om dyr enn folk???? At jeg heller vil omgås hunder, høner og sauer enn mennesker?? Kjell Arne ville treffe eller være mer sammen med ulike folk han kjenner godt om han måtte velge hva han ville gjøre før han dør. Og jeg hører jo at dette er mer ”riktig”; det er menneskene rundt oss som skal være det viktigste! Men om jeg skal være helt ærlig, vil jeg fortsatt velge dyr -.

Likevel er jeg veldig glad i folk da; Kjell Arne, jentene våre, søstrene mine, pappa - de betyr masse for meg, venner, slektninger, kollegaer, alle ungene jeg har blir kjent med på jobb, osv. Jeg liker folk. Jeg liker til og med veldig godt å være sammen med dem – gjerne daglig!

Så det kan ikke være det at jeg ikke liker folk. – Det er bare det at når jeg er sammen med dyr, så slapper jeg helt av, jeg trives, kjenner meg bra nok og blir nesten alltid i godt humør. Jeg kan være sikker på at de ikke bare later som. Jeg mener, hunder f.eks er alltid bare seg selv – helt og fullt. Om en hund ønsker å bli kost, så viser den det tydelig. Eller om den er redd, sint eller glad. Du behøver ikke å være i tvil om hva en hund mener når du først har lært språket dens Derfor er det godt å være sammen med den, jeg er på en måte helt trygg. Det er noe av det samme med mindre barn også; de leser oss ganske så bra og har ikke helt lært å skjule hva de mener. Og det liker jeg. Så kanskje det er vi voksne folk som har blitt litt for avanserte i væremåten vår eller noe – i alle fall for meg. J

”Det må jeg gjøre før jeg dør!”

Tore Strømøy skal starte en programserie med denne tittelen til uka, og jeg har fått den på hjernen! (JA, reklame virker!!!) Uten at jeg verken har sett programmet eller har store planer om å se det, synes jeg konseptet virker litt tullete og kun er noe vi velstående i vesten kan tillate oss å tenke på. Det er så klart godt mulig at Herr Strømøy kommer til å vinkle dette på en interessant og fin måte, men jeg har ikke noe stort ønske om å se hva han har fått til. LIKEVEL kverner det rundt i hodet mitt;

Hva MÅ jeg gjøre før jeg dør?

Hva må JEG gjøre før jeg dør?

Og selv om jeg har prøvd å feie tankene bort, plopper de bare opp igjen: Kanskje reise til Shetlandsøyene? Da kan jeg se hvor Elvis og Pi opprinnelig kommer fra. – Eller  reise med Hurtigruta, – sveve med luftballong over Oslo en klar og fin høstdag, – ri over Hardangervidda med en trygg og god hest noen dager, -  sove i ishotellet i Alta – eller kanskje padle fra Koppom til Gøteborg med Kjell Arne, hundene + telt i kanoen. Alt er ting jeg kan ha veldig lyst til - en gang. Men om jeg fikk vite nå at jeg kun har kort tid igjen å leve, tror jeg ikke noe av dette er det jeg vil angre på at jeg ikke har rukket. Det er liksom ikke SÅ farlig med det heller.

Så hva er det jeg må gjøre før jeg dør??

Jeg tror det handler om dyr. (- sorry Kjell Arne!) Jeg kjenner at der er jeg slettes ikke ferdig. Kjell Arne har en eller annen gang (før vi fikk Pi og Elvis?) funnet ut at vi har tatt vare på over 40 dyr i løpet av den tiden vi har vært sammen. Men det er jo egentlig ikke så mange når man tenker på at 15 av dem var kaninunger som kom i løpet av tre korte måneder -.

Etter en ukes kverning er det altså klart; jeg må bare fortsette å la dyra ta plass i familien! Hunder, sauer eller kanskje høner…?

Første dag i et nytt år – jippi!!



Nå i dag har 2011 begynt, og vi er snart ferdige med en utrolig fin juleferie her. Den har vært helt topp på nesten alle måter! Første halvdelen var vi var sammen med hele familien (unntatt Lise Merete..buuuuh!) opptil flere dager og det var veldig trivelig. Masse god mat, mye skravling, pyntings og stas. Siste halvdel av ferien har Kjell Arne, hundene og jeg vært her på Bruket og lest, gått på ski, gjort litt jobbings og hørt masse på radio. Veldig deilig! Det er kun to ting som ikke har vært optimalt disse ukene:

 1.
Lise Merete har ikke vært her & Mexico er grusomt langt unna!!!! Jeg er veldig fornøyd med at vi skal få se henne i løpet av et par måneder! Gleder meg til å reise bort dit i februar. J

2. Så mange timer søvn (eller slumring) og litt vel mye ro gjør at ryggen innimellom knirker mer enn til hverdags. Men for all del; om to dager kan jeg få lov til å sprette opp av sengen kl.6, så jeg skal nok klare den knirkingen litt til!

Om jeg snur meg og ser tilbake på det året som nettopp er over, kan det kjapt oppsummeres sånn her:

-         Vi har vært friske og raske som bare det

-         Jeg har fortsatt en flott jobb å gå til hver eneste hverdag,- selv om jeg innimellom pønsker på noe som kanskje kan være litt mindre engasjerende eller noe -

-         Vi har vært med å feire BRYLLUP!!! Fantastisk spennende, vakkert, flott & litt utmattende

-         Sommeren var super;4 uker i strekk i Sverige, Vestlandssvipp, super søstersykling i Danmark og så feiret Kjell Arne 50årsdagen sin med over tredve hyggelige gjester her i de svenske skoger

-         Både Lise Merete og Marte har forsvunnet ut av landet, til California & Danmark; veldig rart, men fint å se at de klarer seg så bra på egenhånd

-         Jeg vært i den nye Operaen for første gang

Jo, det har vært et begivenhetsrikt og flott år.

Og jeg kjenner meg faktisk ganske så klar for å gyve løs på januar!

Selv om denne måneden av erfaring har en tendens til å bli litt lang og stusselig siden det gjerne ikke er så mye artig å se fram til. Det blir liksom litt mange hverdager, – selv for meg. Men nå har jeg allerede TO spesielle ting jeg gleder meg til; hyttetur med venninner og sykkelplanleggings med Marit & Kjersti.

Så dermed skulle jeg være godt rustet mot den eventuelle januarstussligheten, og kan bare sette i gang eller fortsette der jeg slapp. Velkommen 2011!