Noen ganger er det ålreit - men ikke alltid!



I går var en sånn dag da det slettes ikke var ålreit.

Jeg pleier å like morgenene på Bruket fordi jeg sover så godt der, men i går ble jeg vekket tidlig av Kjell Arne som stod opp – og jeg klarte IKKE å sovne igjen. Morgenturen med hundene er også en favorittstund på dagen, men ikke i går; Pi bare bjeffet og maste bortover vannet hele tiden, og jeg måtte bli skikkelig SINT før hun ga seg. Frokost med egg var heller ikke så stas, mest fordi jeg rett og slett var sur og LEI MEG. Fra jeg slo opp øynene var det som om verden plutselig var blitt helt grå og muggen, og det eneste jeg hadde lyst til var å krype under dyna igjen og bare gråte! Alt jeg ellers pleier å like, var blitt forvandlet til noe trist herk.

Merkelig hvordan sånne ting kan komme kastende over en helt ut av det blå!… eller?

Jeg vet jo nå hvorfor jeg egentlig var så lei meg; Marte reiste tilbake til København i dag. Hun har vært her en drøy uke og lest til eksamen mens Lawrence har vært i Etiopia, og det har vært superkoslig å ha henne tuslende rundt! Hundene (+ nesten megJ) har ligget klistret inntil henne i sofaen om kveldene og har nok kost seg veldig med å ha henne hjemme på dagtid også. Men nå er det altså slutt – for denne gangen. Og det kom litt brått på! Jeg hadde liksom glemt å grue meg til at hun skulle reise, og da kom det sånn deisende over meg i går. Og i samme slengen som at jeg ble trist for at Marteuka var over, snek det seg inn en del andre ting å være lei meg over også; mamma som skulle ha feiret bursdag på fredag, alt jeg ikke får til på jobben (det jeg eventuelt får til var som blåst bort-), fingeren som ikke vil bli bra, osv., osv. Så i går sauset jeg meg inn i ALT jeg ikke synes er greitt, og det var nesten så jeg var helt utslitt når kvelden kom. Noen ganger er det ålreit, men jammen ikke alltid -.

Heldigvis rakk jeg å bli nogenlunde blid igjen før Marte dro, og vi fikk slanget oss sammen foran tv-en i går kveld. Takk for hyggelig besøk, snuppis!