Snart jul

Om tre dager er det jul og juleferien er akkurat startet - jippi!

Det er nesten merkelig at vi allerede har kommet så langt i desember, mens november sneglet seg avgårde og virket som den aldri ville ta slutt -.
Kanskje det gjerne må være sånn at det er motsetninger som gir likevekt? Som at november er treg & litt grå mens desember er kjapp & ganske glitrende. At det bare må være sånn for å få balanse i tilværelsen?
Wikipedia forteller oss at: "Yin er det jordiske, yang det himmelske prinsipp. De symboliserer to motsatte , komplementære prinsipper som kald – varm, mørk – lys, passiv – aktiv osv ..."

Disse to ser ut til å ha et supert yin&yang-liv:-)

Nå er det akkurat juleferie og jeg håper dagene skal bli en tydelig motsetning til de litt mer travle jobbedagene - ikkenoe vekking klokka 6 i morgen, nei! Selv om det nok kan bli littegranne travelt med de siste juleforberedelsene, så er de bare stasen igjen nå. Juletreet er hentet ned (stod ferdig pynta i boden:-), litt pynt er satt ut her og der, og skap og skuffer er fylt med mat til randen. Nå mangler bare en tur på biblioteket for å hamstre inn julens lesestoff og så skal jeg våge meg på en siste shoppingrunde på jakt etter et par småtteplukkerier.

Og såååå venter det beste; å hente Marte & Lawrence på Gardermoen, få treffe storefrøknens Mister J. og få være sammen med familien. Jammen er det litt av hvert å glede seg til!

Morsomme juleting

En av de tingene jeg liker med menn er at de er handlingsrettet!
Om jeg lufter noen av mine bekymringer med Kjell Arne, er det nesten så jeg ser hvordan hjernen begynner å jobbe med å finne ut hva vi kan gjøre for å få orden på sakene. Og det er jo fint. Oftest.
Det er bare det at vi damemennesker kan ha en tendens til å bare ville LUFTE saker og ting, - det er ikke alltid vi egentlig ønsker det annerledes, vi må liksom bare tenke litt høyt sammen med noen. Og faktisk kan det være nok. Det hjelper å vite at noen andre vet at vi er litt bekymret akkurat nå. Ja, sånn er iallefall jeg. Om jeg f.eks skulle ha ordnet opp og fortalt den gamle sjefen min om alt som bekymret meg med hans måte å jobbe på, ville han muligens blitt veldig lei seg og jeg ville iallefall ligget rimelig tynt an.

Men altså, tilbake til våre handlekraftige menn! Jeg pep jo en smule forrige gang om at jeg ikke er superjulete nok, ikke lager flotte julekalendre lenger, osv. Og gjett hva som henger over min venstre skulder her nå!? Jo, en julekalender TIL MEG fylt med gaver helt fram til 20.desember..! Kjell Arne har laget den. Og jeg kan ikke annet enn å smile fornøyd, for det er jo superstas! Riktignok gjør det ikke meg noe mer juleflink, men det er veldig moro å tasse inn hver morgen å klippe ned konvolutten. Ja, han er litt mer praktisk enn julejålete så han kjøpte fargede konvolutter som han legger små ting oppi (duftlys, minisugekoppdyr til å ha på glass, osv). Blir litt mindre pakkestyr av sånt, og når jeg tenker meg om er det i grunnen en irriterende god ide. Jeg kan ikke si jeg har elsket å stå å pakke inn 48 små dingsebumser selv om det er stas når de først henger der.

Og når det gjelder hva man elsker eller ikke elsker å gjøre i førjulstiden, ender jeg opp med ditt lille juletips, Marte; å bare gjøre de morsomme juletingene!
Det er kanskje det som må til for å bli en superjuler. Så neste år bare siiiiiler jeg vekk de litt mindre appellerende tingene i desember og forskanser meg på Bruket eller no!

Juhu, nå er det 13 dager til jul :-)

Superjuler

Jeg kan si med en gang si at jeg IKKE er en superjuler. Ikke har jeg laget pakkekalender til jentene, jeg har kun to tørre kakeslag i boks og ikke et eneste rom er julevasket (- jeg tror ikke de blir det heller). Alt jeg kan diske opp med er noen juleblomster, lys i et par vinduer, og en liten bunke skrevne julekort.
Jeg prøver hvert år å bli litt mer julete, men får det egentlig ikke helt til.

En superjuler tror jeg er en som ELSKER alt som har med jul å gjøre; alt fra julegavene, julevaskingen, julesangene, juleblomstene til julematen og ikke minst julekortene - eller aller helst julebrevene. En superjuler er sikkert godt i gang med juleforberedelser med en gang høstferien er over, eller kanskje før for alt jeg vet.

Og helt sånn er jeg ikke da.
Selv om jeg er rimelig god på å være litt i forkant, planlegger og har kontroll på saker og ting, får jeg aldri helt dreis på juleforberedelsene. Jeg liker desember og adventstiden, men går hele tiden rundt med en følelse av at det er noe jeg har glemt å gjøre, en gave som mangler, mat vi ikke har fått i hus, pynt som ikke er på plass, osv. Såklart blir det alltid jul, men ikke uten at jeg kjenner meg mer eller mindre som et piska skinn - og det liker jeg ikke helt! Hvis jeg ble mer som superjulerne ville jeg sikkert taklet desember på en mye hyggeligere måte. Tips til hvordan jeg kan nå målet??

Enn så lenge får jeg bare ramle meg gjennom desember som best jeg kan, jeg liker det jo litt som det er og da:-)

Stygge ting

Hvorfor fokusere på STYGGE ting!??
Det er da ikke noe interessant med det som er stygt!! ... eller?
-og hva er stygt egentlig?

Vel. Akkurat nå har jeg en STYGG hoste, tidligere kunne jeg være inmari STYGG på håret (flatt, livløst, teit klipp, osv) og jeg skriver inmari STYGT når jeg har det travelt. Det er vel egentlig en laaaang liste over hva som kan være stygt. Noe på den lista er ganske universelt som stygge taklinger, snusbrune tenner og halvråtne kebabrester, mens andre ting er mer individuelt. Som sin egen kropp i perioder, farge og form på hus & hage eller rett og slett hva du absolutt ikke kan tenke deg å ha i klesskapet ditt.
Men alt dette stygge er jo en flott kontrast til det pene da! Jeg mener, alt pent synes litt mer når det er noe stygt i nærheten. For eksempler blir jo pene piker enda penere om de har en passe stygg venninne ved sin side. Da synes det virkelig hvor vakker hun er. Det stygge kan kanskje være med å fremheve det pene? Om absolutt alt var pent, ville det ikke da bli ganske kjedelig?? Akkurat som når jeg i lang tid har klart å si mest pene ting, kan det være irriterende deilig å slappe skikkelig godt av og la alle de stygge kommentarene og tankene få være i fri flyt! Så klart angrer jeg etterpå, men det er en helt annen sak -.

Det jeg lurer på er vel egentlig:
Trenger vi rett og slett litt stygge ting? Ikke hele tiden og mye, men litt sånn akkurat passe? Bare så verden ikke blir helt sukkersøt og kvalmende, på en måte. Jeg bare lurer.



Pene ting

Jeg skrev nettopp på fb at jeg er svak for” pene ting”.

Noe som absolutt stemmer. Jeg er f.eks svak for mine vakre døtre, mine skjønne hunder og min flotte mann. De aller fleste liker nok pene ting. Men hva rommer egentlig begrepet PENT – for den enkelte? For det er vel ikke helt sikkert at vi nødvendigvis synes det samme er pent?

Mange liker kattunger, valper og synes de fleste dyreunger er pene. Og selv om det er noe variasjon scorer vi visst ganske likt på hva vi oppfatter som vakkert innenfor menneskearten. Vi er også ganske enstemmig om at visse utsiktspunkter, frodige blomsterenger, gylne solnedganger, diverse naturfenomener, med mer er peeeeent.

Når det gjelder påkledning og mote derimot blir det ganske tydelig at det er litt forskjellige oppfatninger. Veldig lave hoftebukser, sokker som er dratt litt opp over joggebuksene eller syntetiske bluser er ikke mine favoritter. Men så vet jeg at det er noen som mener at de klærne jeg liker å ta på meg er ganske merkelige! Så her kan det bli veldig individuelt (-eller gruppevis) hva som oppfattes som pent eller stygt. Det er akkurat det samme rundt om hjemme hos folk også: Det er slettes ikke sikkert at du liker å ha det samme i stua di som meg. Her må det være lov å ha hver sin mening. Det er ikke nødvendigvis en oppskrift på hva som er pent. (Her er meg med mine ... klær i min... stue:)

En gang svarte jeg altfor ærlig på spørsmålet om hva jeg syntes om byen Hanover som noen venner av oss nettopp hadde flyttet til. Jeg oppfattet den som ensformig og egentlig litt kjedelig, og det svarte jeg også. Litt for sent forstod jeg at dette var drømmeplassen på jord – for dem – og at dette var stedet de ønsket å slå seg til ro. Jeg burde jo så klart ha svart noe mer diplomatisk, men i stedet for ble det starten på en interessant diskusjon om ”god smak”. Jeg skal ikke gå inn på alt som kom fram der, men mitt hovedpoeng den gangen også var at det som er god smak og bra for meg ikke nødvendigvis er det for alle andre. Alle MÅ ikke like det samme.

Tilslutt vil jeg bare nevne en episode jeg var vitne til her om dagen; det var en ganske alminnelig pappa på vei hjem fra barnehagen med sine to barn. Den ene satt i vogna mens den andre spratt rundt og uheldigvis snublet i et eller annet. Pappaen bare løftet jenta rolig og omsorgsfullt opp – ikke noe kjefting om at ”kan du ikke gå ordentlig” el – børstet henne på knærne, og så tørket hun tårene og spratt videre. Vakkert! Så det er ganske mye som kan komme inn under begrepet pent...

Apropos pent & pappaer; her er et bilde som Kjersti har tatt på hytta av pappa som kommer hjem fra en av sine yndligsaktiviteter der opp. Kveldsro.

Snart femti!!

Jupp!
Om en liten uke er jeg femti. Halvveis til hundre.. Jeg som ikke engang tenkte meg at jeg kom til å bli "voksen"!!! Det er jeg iallefall nå, - stilig! Gleder meg til å feire sammen med familien neste helg og venner helga etter. Føler liksom at jeg burde diske opp med noen vektige ord om et eller annet siden jeg straks er så gammel og har levd alle de her årene på denne fantastiske kloden, men jeg vet ikke helt hva jeg skal si - Kanskje jeg må få litt mer tid før jeg kan si noe lurt - sånn ti år til ellerno...?

Iallefall trives jeg minst like godt nå som noen gang før, sånn til eventuell trøst til dere som ikke har hanka inn så mange år ennå. Det blir bare bedre!



Her kommer vi, Danmark!



Jeps - nå er det kun få timer til Marit, Kjersti og jeg sykler inn i den gapende baugen på danskebåten og setter kurs for Fredrikshavn!! Vi skal prøve å legge til side de siste dagers grusomme begivenheter her i Oslo og på Utøya, og rett og slett være avgårde på sykkeltur i 10 dager. Første gangen vi prøvde oss på det her var for 13 år siden, og da dro vi til Verdens Ende. Vi fant fort ut at det å vingle langs norske veier med all den bagasjen vi har med oss var litt mer risikosport enn det vi liker - dessuten er det en god del drøye bakker i vårt fjelldekte land som vi ikke setter så stor pris på.. Derfor satte vi heller kursen mot Danmark og det har vært midt i blinken for oss!

Det er definitivt bakker i Danmark også - særlig på midt/sør-Jylland dit hvor vi skal nå -, men det er store strekninger med deilige, slake sykkelveier der vi ikke nødvendigvis kjenner blodsmak i munnen selv om vi drar innpå noen mil. I år skal vi blant annet sulle rundt på øya Mors og det gleder jeg meg til. Artig å komme på plasser vi ikke har vært før samtidig som vi mer enn gjerne sykler om igjen ruter vi har likt godt. Vi skal også innom Ålborg - to netter så vi rekker en liten sjekk av selve byen, og her har vi vært mange ganger før. Jeg vet akkurat hvilken skyggefull benk som er best å slå seg ned på når jeg ikke gidder å kikke mer rundt i gatene. Den ligger foran den hvite kirken ved et lite springvann.

Jo, jammen gleder jeg meg stort til å henge med søstrene mine disse siste feriedagene. Selv båtturen nedover er stas når vi drar sammen sånn! I det fine været som er nå blir det nok en iskald øl ellernoe på dekket mens vi siger utover oslofjorden kl.19.30 - stas å dra på tur med sisters!!!





Ute av tellinga

Jeg er i det nydelige stadiet av ferien av jeg har kommet helt ut av tellinga! Er det andre eller tredje uka jeg er her på Bruket nå tro? Hvor mange dager har jeg egentlig hatt ferie? Men jeg trenger slettes ikke finne ut av det. Jeg har ferie og dagene kommer rekendes på en fjøl. Innimellom har jeg sånne viktige planer som at i morgen skal jeg sykle, klippe gresset, leke med kløyvern, plukke bringebær eller ta en tur til Arvika, men som oftest er dagene ganske planløse - noe som er helt utenkelig for meg til vanlig. Likevel starter dagen som oftest helt rutinemessig med dusj, hundetur og frokost, og så er det riemlig åpent. Ved frokosten snakker vi kanskje litt om hva vi har lyst til / eventuelt hva som trengs å gjøres og så samkjører vi ut fra det. I dag ble det vedkløyving. Kjell Arne drev med motorsaga og jeg med kløyvern. Litt deilig å se vedhaugen som vokste da. Men pesete å skulle legge dem i poser..Også lagde Kjell Arne to benker av en tjukk ospelengde som han kløyvde. De ble egentlig inmari søte. Ellers var dagens "høydepunkt" at Martin kom og slo enga. Han skal lage sånne marshmallowser etterhvert. Men det betyr at nå kan vi gå overalt - siden ikke gresset er så høyt lenger - og ute ved bunkersen er nemlig de aller beste bæra!! Både rips og bringebær vokser i skjønn foreningen midt utpå der. Vi gikk ut og sjekket med en gang han var ferdig med å slå og det var masse modne bær. Jippi! Så imorgen blir det nok bærplukkerdag.

Sånne viktige saker er det som opptar meg her midt i ferien. Ganske så greitt!

ps: Pluss en liten bekymring: Pi har hatt en ekkel flått på halsen som var blitt litt rar.... Ikkeno greitt!!!

 

Priviligert

Jeg er priviligert. Og jeg vet det godt.
I dag er jeg priviligert som fortsatt har ferie og kan tusle rundt her i deilig sommervær mens både Kjell Arne og Marte har dratt avgårde på jobb. Og jeg blir heller ikke lenger forstyrret av innpåslitne naboferiegjester siden de har reist hjem, og jeg kan nyte tilværelsen og Bruket helt i fred.

Ellers er det så klart et privilegium å være født og vokst opp i et land der jeg kan spise meg mett hver dag, der jeg bor trygt og godt, har fått gå på skole og kunnet velge den utdannelsen jeg har ønsket, der jeg har alltid hatt det jeg trenger av klær, leker og sportsutstyr, kan dra til lege og tannlege når det trengs og ikke minst har jeg alltid hatt mennesker jeg er glad i rundt meg.
Store deler av oppveksten opplevde jeg spesielt de matrielle privilegiene ganske tyngende. På en måte innbilte jeg meg at det hadde vært enklere å vokse opp i et fattig land i Afrika - selv om mange ikke overlever barndommen en gang! - istedenfor å ha all den dårlige samvittigheten fordi vi har det så mye bedre matrielt her enn de har. Når jeg begynte på skolen i 1.klasse fikk vi tv-bildene av de sultrammede og døende barna i Biafra inn i stuene. Jeg og veldig mange med meg ble svært opprørt! Vi gikk  rundt med Unicef-bøsser og samlet inn penger til sultne barn i Afrika. Husker at jeg diskuterte med mamma om jeg kunne spare noe av lørdagsgodteriet eller middagen og sende det samlet sørover. Det ble så klart nedstemt. Senere ble det ulike innsamlingsaksjoner, Opersjon Dagsverk til inntekt for ett kriserammet afrikansk land og etter hvert fadderbarn og månedlig trekk til Redd barna. Nå roper Leger uten grenser varsko på grunn av sultkatastrofe blant annet i Afrikas Horn / Somalia, og de etterlyser vårt engasjement. Helt klart berettiget. Og mens jeg lurer på hvordan jeg denne gangen skal bidra, funderer jeg litt på hvorfor jeg ikke lenger helt klarer å ta det grusomme budskapet om tørke og sult innover meg på samme måte som for drøyt førti år siden. Jeg synes fortsatt det er fælt, men det opprører meg ikke som før. Det slår meg at det har kommet veldig få - om noen - positive tilbakemeldinger fra de afrikanske landene om at nå går det bedre, at det skjer en bærekraftig utvikling, el. Det er liksom alltid fælt, alltid krise og hører vi noe er det om feilslått uhjelp som ikke har kommet lokalbefolkningen til gode.
Jeg tror det hadde hjulpet på givergleden og engasjementet om jeg litt oftere i løpet av disse førti årene hadde fått høre historier om at det nytter og at hjelpen har kommet fram. For det er jo klart at det nytter å hjelpe! Og det hjelper hvertfall ikke å klage på manglende tilbakemeldinger til de som sulter og er døende nå - de trenger helt klart hjelp.

Så jeg får bare værsågod å leve og "lide" med alle mine privilegier, og om jeg har vett på det, klarer jeg å dele med de som trenger det så inderlig mye mer enn meg.



Privat område

Hvor går grensen for det private?
Denne grensen har blitt diskutert i det vide og brede, og fremdeles er det nok stor uenighet om hvor den går. Det er kanskje individuelt hva svaret vil være. Noe som er privat for meg behøver slettes ikke være det for deg. Noen mennesker er det vi kaller svært private; det vil si de deler ikke ut mye informasjon om seg selv og legger garantert ikke ut bilder av seg og familien sin på nettet, mens andre deler alt de har med alle, liker å eksponere seg og kommer i kontakt med folk enten folk vil eller ikke. De fleste av oss er vel et sted midt i mellom.
Pappa er ekstremt lite privat når det gjelder sykdom. Han er jo nesten aldri syk, men når han en gang i blant blir rammet av f.eks forkjølelse, muskelbetennelse eller for ikke å snakke om magesyke, da blir alle i hans nærhet innvolvert. Jeg må vel innrømme at jeg ikke alltid ønsker å få vite absolutt alle deltajer av pappas sykdomsbilde, men det får jeg likevel. Han har ingen forståelse for at andre synes det er innenfor den grensen av det vi kaller PRIVAT når han diskuterer og bretter ut om slimkonsistensen ved hosting, hyppigheten på dobesøk under magesjau og andre detaljer som har med disse grusomme sykdommene å gjøre. Og han snakker med alle han møter om disse tingene; legen, damene på apoteket, naboer, venner og bekjente. Mamma som virkelig var syk, delte aldri slike detaljer med noen - sannsynligvis ikke med legene en gang.

Et sted hvor det skulle være ganske enkelt å avgjøre hvor grensen for det private går, er når det gjelder eiendom. Vi har en rimelig romslig tomtegrense rundt Bruket vårt, og innenfor den grensen er vårt private område. Likevel har andre lov til å bevege seg innenfor grensa vår, og det er forsåvidt greitt nok. Innimellom kommer det noen som gjerne vil ned til vannkanten og da får de gå over enga her. Forrige dagen kom det en norsk familie med tre barn som har leid seg et hus i nærheten her. Hundene bjeffet og varslet så klart, og jeg gikk og snakket med dem. Forklarte rimelig hyggelig at det var en mye bedre vei ned til vannet litt lenger borte der de slapp å gå over vår eng og kunne få være i fred for bjeffende hunder og vi som kommer ned og bader osv. Og i går så vi at de hadde tatt hintet og var på en odde litt lenger bortover vannkanten. Men i dag er de her igjen... De kom med barnevogn, fiskestenger og alt mulig pikkpakk og nå sitter de på bordet vårt nede ved VÅR knaus. Selv om allemannsretten sier at de har lov til det her, kjennes det veldig som om noen har innvadert privatlivet mitt og tatt seg til rette på mitt private område. Jeg liker det ikke. Jeg har lyst til at de skal forsvinne! Ganske snart kommer Kjell Arne tilbake fra Bygga med diverse planker og dill,og da skal vi begynne å bråke og sage og kanskje det jager dem vekk. Ja, jeg vet jeg burde være mer raus; invitere dem inn og kanskje tilogmed lage vafler ellerno, men njet! Så grei er jeg nok ikke.

Tror faktisk jeg er litt for privat.

Kjell Arne på vårt private område.

Beversnakk

I dag sov hundene til 9!!!!!!
Helt utrolig. Var sikker på at jeg så feil på klokka, men neida - ikke en eneste tasselyd før jeg slang vekk dyna og stod opp. Som vanlig slapp jeg dem rett ut, men det var litt feil idag; begge to gikk rett i varslingsmodus og bjeffet som gale! Naboene nedover ved bekken, Lena og Stig, var på beverbefaring og kom traskende over enga foran oss. Rett fra sengen måtte vi forholde oss til hvorfor beveren nå plutselig (det vil si i fjor høst) har lagd seg ny demning, hvorfor vannet har steget så masse (2,5 cm), når og hvordan er det lov til å skyte krabaten (-kun når den ikke er i vann, etter oktober, ikke om natten), osv osv. Egentlig er vi skjønt enige om at det er litt masete med denne beveren, men jeg får likevel en følelse av at det er MIN skyld at denne beveren lager demninger og gjør så vannet i deres kulp litt lenger nedover bekken blir grumsete og ustabilt. Forresten er det kanskje litt min skyld -. I går stod jeg og gravde og plasket og faktisk badet litt nede ved brygga vår. Så det kan godt være at det denne gangen er jeg som har lagd "bever-grums" for dem. Ellers har jo ikke de så mye å klage på egentlig,- de har jo ikke noe trøbbel med alle de her trærne beveren gnager over og feller!. Kjell Arne kjørte bort seksti bjerketrær i fjor og det har gått med omtrent like mange i år. Men nå har altså Lena og Stig vært superflinke og røsket opp i både den gamle og nye demningen, så da er de vel ting greitt en stund.

Må vel innrømme at jeg har sukket litt og lurt på hva i all verden vi trenger bevere til når jeg har sett utover ødeleggelsene deres. Men såklart, det er ikke helt lett å svare på hva kloden trenger oss mennesker til heller når man først tenker etter...
Så vi får bare rydde opp og innrette oss som best vi kan etter den lille svømmende rampen!

 ps: Dette er ikke mitt bilde - selv om jeg gjerne skulle ha knipset et par av rakkeren!



En uke inn i herligheten.



Jeg har kommet dit i feriemoduset at det faktisk kjennes som jeg har hatt fri en evighet, - enda det bare er en uke siden ferien startet. Kanskje det er fordi den første uka har vært spekket med litt vel mange inntrykk? Kjerstimiddag, hyggelig venninnekveld, alenekjøring til vestlandet, noen tette dager hos Besta, plukke opp Marte på Gardermoen, bittelitt hjemmepusling + sykkelfiksing og tilsutt endelig kunne humpe over hit til Bruket med tidenes drøm på biltaket; en HAMMOCK. Klart det blir litt mye for en som meg, - en som helst ikke vil eksponeres for all verdens impulser på en gang. Det blir jo så mye å fordøye. Men i allefall, vi måtte skru sammen hammocken med en gang vi kom fram og den er superflott!! Det er nesten så det kjennes litt uanstendig å sette så stor pris på matrielle goder - eller også kalt bursdagspresanger - tilogmed før jeg egentlig har bursdag! Slanget meg vuggende i kveldssola med en bok i går kveld, så nå er hammocken defintivt innviet og godkjent!
Akkurat nå våger jeg meg ikke ut av den svale skyggen her på verandaen. Jeg er fortsatt rimelig avkjølt etter årets første bad, men det er jo ingen krise om jeg må tusle ned å ta et bad til. Har igrunnen ingen andre planer enn å gjøre (eller ikke gjøre:-) akkurat det som faller meg inn.

Fortsatt kjekt med ferie gitt.



I gang

Nå er ferien virkelig i gang.
Det å slenge beina ut av senga to timer seinere enn vanlig på en mandag kjennes godt!! Rolig vovverusling rundt ridebanen med duskregn i lua og fullt blomsterflor å hvile øynene på er heller ikke verst. Jeg begynner å kjenne på en ro som for meg hører ferien til. Det er så godt å ha god tid. I går fikk vi summet oss til både å beskjære epletreet kraftig (jada, jeg vet det ikke er helt riktig tid på året -) og ordna til "blendings"gardiner på soverommet. Begge deler kunne med fordel vært gjort i vinter ellerno, men nå hadde vi både tiden og roen som trengtes. Kjekt! Og når duskregnet gir seg litt skal jeg levere sykkelen til ettersjekk eller hva det var han kalte det. Sykkelen er jo ny, men han sykkelmannen vil sjekke over alle skruer, girvaiere, bremser og lignende. Sånn at den er i tipp topp stand til den store styrkeprøven vår i slutten av juli. Da går turen til Danmark som vanlig. Marit, Kjersti og jeg sykler rundt en drøy uke med masse bagger og dill på sykla og koser oss veldig. I år skal vi også innom den lille øya Mors og det gleder jeg meg til. Men først er det noen uker i Sverige (vi reiser i morgen, mens Marte blir igjen her og jobber-) og så kommer jo Lise Merete hjem 22.juli. Håper vi!!! Hun er nå et sted i jungelen i Nicargua og sist jeg hørte fra henne hadde hun det bare bra.

Nå ser det ut som det letter her - da blir det syklings!



Ferietilvenning

Ok da. Jeg overlevde å kjøre nesten seksti mil i en strekk helt aleine - med hundene baki. Ble litt trøtt i Gudbrandsdalen, det var omkjøring på grunn av flommen ved Fåvang og utenfor Skjåk kirke glemte jeg igjen hundeskålene , men ellers gikk det bra. Faktisk gikk det mye bedre enn jeg hadde trodd. All gruing var altså helt bortkastet denne gangen -.
Nå er det straks litt hagepusling - dvs sette nett over jorbærne - og etterpå blir det vovvistur mellom fjellene. Tror det kommer litt brødrebesøk utover kvelden så vi får vel finne fram noe kaffemat etterhvert. Det pleier det å bli mye av her oppe. Så det er best å røre seg mens man kan!

Ellers våkner jeg fortsatt tidlig, kan ikke helt velge hva jeg vil bruke dagen til så det her er akkurat passe myk overgang til ferietilværelsen. Sånne ting har sikkert ikke godt av å skje for brått..

Første dag av den lange deilige SOMMERFERIEN

Jeps. Jeg er en av de heldige med laaaaang sommerferie.
Jeg er også en av de få i mitt yrke som ikke egentlig synes jeg trenger den lange ferien. Ungene trenger den, men ikke jeg som lærer. Jeg kunne heller tenke meg å jobbe to uker nå med planer og opplegg + to uker rett for skolen begynner igjen. Men pytt, sånn er altså ikke, og da har jeg igrunnen ikke tenkt til å klage! :-) For det skal innrømmes at det er godt å tenke på at jeg nå kan disponere dagene mine nesten helt selv i mange uker framover, - det kjennes DEILIG! Riktignok startet denne første feriedagen akkurat som ellers med at jeg våknet klokken seks og slapp ut Elvis. Deretter tenkte jeg å sove litt til, men ble liggende å tenke jobb; hva skal jeg gi de tre snuppene mine mens de andre har lesestund?, hvor skal de sitte i fjerde klasse?, skal vi begynne med strikking med en gang tro?, osv, osv. Til slutt slumret jeg inn, men klokka åtte var det slutt. Da ringte en vekkerklokke Kjell Arne har fikla litt på, og det var kanskje like greitt. Godt å komme seg opp også. Etter en lang frokost, litt huspusling og vaskemaskin nr.2 var det deilig å kunne dra på sykkelbuksa. Herlig med formiddagssyklings! 2 mil seinere ble det en times tusling med vovvisene over lavvoen. Jeg plukket faktisk en håndfull villjordbær på slutten av turen også(rett ovenfor huset ditt, Eva-Lill), og det smakte helt nydelig! Nå bare later jeg meg her med opptak av Hurtigruta surrende i bakgrunnen før jeg skal begynne å lage middag til Kjersti og meg. Jeg burde sikkert pakke litt også, men fortrenger det en stund til. Gruer meg egentlig til å kjøre aleine til vestlandet i morgen tidlig....Med de stakkars to vovvisene baki. Men vet jo at det blir kjekt bare jeg kommer fram da.
Først vil jeg bare nyte følelsen av FRI litt til; legger hodet bakover på stresslessen og hører bølgeskvulpet fra ett eller annet sted utenfor Skjervøy står det på skjermen. Deilig.



Trygghet



Nå er det faktisk sommer. Det er pinsehelg og kun en og en halv uke igjen av skoleåret. Alle samtaler med foreldrene er overstått (- og også denne gangen var de veldig hyggelige faktisk!), det er ingen flere lekseplaner å lage, ingen nye temaer som skal gjennomgås og skuldrene er i ferd med å senke seg. Det betyr minimal skolejobbing denne helgen; kun et par justeringer på Fronter og en liten kikk på hva som skal skje den neste uken.Og dermed var det ekstra koslig når pappa annonserte at han kunne tenke seg å bli med over til Sverige nå i pnsen. Jeg trengt ikke tenke jobb og kunne få henge med pappan min istedenfor - toppers! Vi dro avgårde alene i regnværet på fredag (KA var på sommeravslutning) og fikk skravle masse og stekte pølser på bål. Han måtte ned og kikke på bekkebrygga med en gang for å finne ut hvordan han skulle lage trapper, siden det skulle være helgens prosjekt. Lørdag morgen kom Kjell Arne og jeg bare kjente at det her var inmari deilig; å ha disse to mennene jeg er aller mest glad i rundt meg hele tiden var som å svomme rundt i en boble kun fylt med trygghet! Jada, de er slettes ikke enig i alle ting - særlig ikke sånne snekkerting -, men såntno er jeg vant til. Bare blåbær. Og de var så fornøyde begge to når trappa var ferdig atte! Og den ble kjempefin. Jeg har vimet opp og ned på den og båret svære kvister idag så den kan trygt sies å virke som den skal. Flinke mannene mine!



"Grusomme Groruddalen"

Dette innelgget fikk jeg inn i Aftenposten Aften 26.4.2011. Og siden du gjerne ville lese det, Kjersti, så kommer det her:

 

Noen ganger kjennes det ut som jeg må forsvare at jeg faktisk trives med å bo på Ellingsrud. For ikke innvidde vil det si at jeg bor litt nord for Furuset, i selveste GRORUDDALEN. Jeg er født og vokst opp i Oslo 3, har bodd to perioder i USA, men liker meg altså best her etter 25 år på Ellingsrud. Begge jentene våre har gått på skolen her, de studerer nå i utlandet, og ser ut til å ha overlevd en oppvekst her oppe i den skumle drabantbyen. Stakkars små; de som har vokst opp med skogen rett over veien, har kunnet gå på ski rett utenfor stuedøra, som har brukt 15 minutter på å sykle til badevannet og ikke minst som i alle år har kunnet følge gangveien til skolen uten å treffe på mer enn en bil eller tre. Riktignok hendte det de tok følge med en mørkhudet eller to, men det ser faktisk ut til at de ikke tok så altfor stor skade av akkurat det. For å være helt ærlig skjønner jeg ikke helt hva folk er så redd for når det gjelder Groruddalen. Selvsagt er det ikke bare rosenrødt her, men det var da ikke min oppvekst i Oslo 3 heller! Alle steder finnes det ulike slags mennesker. I løpet av alle disse årene jeg har bodd og jobbet her har jeg blitt kjent med veldig mange trivelige folk. Og her er det ikke bare én type folk, her har du stor variasjon og det setter jeg stor pris på.

 

At man er engstelig for å sende barna til en skole der flesteparten ikke snakker norsk kan jeg godt skjønne. Det er trøblete for alle. Men når etnisk norske flytter ut av dalen forverres jo nettopp dette!

Så alle dere som tror dere vet hvor grusomt vi har det her i dalen, kom en tur og se selv. Kanskje dere oppdager hvor fint vi har det. Velkommen til Groruddalen!



Etter den søte kløe....



VÆÆÆH!

Ulempen med å ha en så deilig påskeferie som det har vært nå, er at den en gang må ta slutt!

Og det er den på vei til å gjøre nå… Marte har akkurat dratt av gårde til flyplassen, og selv om jeg tror jeg er litt bedre forberedt en sist hun dro, liker jeg det ikke! Det var mye mer stas å plukke henne opp i Charlottenberg i starten av påsken enn å se henne av gårde nå. Heldigvis kanskje. Det ville jo være litt dumt hvis det kjentes best å ”bli kvitt” henne -. Hun er heldigvis tilbake til 17.mai, så jeg får trøste meg med det.

Men akkurat nå er det ikke noen stor JIPPI-følelse her da. Jeg ser liksom bare en lang rekke med utviklingsamtaler som skal forberedes + gjennomføres (med skjemaer som er en del annerledes enn jeg var med på å lage i stand?…pytt-pytt), en pedagogisk rapport som bør skrives kjappest mulig (helst NÅ!), nytt tema (steinalderen) som skal forberedes, fugler som skal henges opp, lekseark som skal kopieres, vinduer som må pusses, osv, osv. Dessuten KLØR elveblesten noe innmari, og den kløen er ikke det minste SØT!! Den gjør meg passe krakilsk og varm, og da kommer jeg på nok en BLÆH-ting; det funker ikke så bra med lue lenger i varmen, og da må jeg vel finne fram håret igjen enda det også klør…

Utrolig hvor lang man kan lage listen over diverse uhumskheter når man bare er i slaget! J
Jaja, det er vel bare å brette opp armene og gyve løs på hverdagene. Jeg pleier jo å synes alt er så mye bedre når jeg bare kommer i gang. Tror jeg.

Watch out windows; here I come!

Påskemorgen

I over en uke nå har jeg våknet til fuglekvitring, sol i vinduskarmen og vissheten om at dagen står til min frie disposisjon. Slik var det i dag også. Deilig! En drøy uke med påskeferie var etterlengtet og har blitt minst like fantastisk som ventet. Egentlig har det blitt bedre. Jeg hadde f.eks aldri forestilt meg å få en hel uke med dette deilige været! Og etter en fin, lang og snørik vinter var det helt i orden å få en sommerlig påskeuke som dette. Riktignok betyr det også at myggen har våknet til liv og jeg har fått noen saftig kløende myggstikk, og at elveblesten beveger seg heftig under huden og gir sine masete utbrudd der den finner det for godt. Men det er vel likevel småtterier i forhold til de som har pollenallergi og andre vårlige allergivarianter. Jeg regner med at de er litt mindre begeistret enn oss andre for en sånn sjokkartet sommerpåske som vi har nå. Håper de er godt rustet med Livostin eller lignende. Vi andre får bare finne fram sandalene og gå ut og ta i mot nok en deilig dag.

Fortsatt god påske!



Tolv timers utedag.



Herlig!!

Det er påskeferie & sol & fri og vi har vært ute hele dagen! DEILIG.
Det er nesten rart at en liten dag kan innholde så mye, - kanskje det bare kjennes sånn fordi vi har vært ute? Først var det en tidlig tur med hundene med massiv, vakker fuglkvitring rundt ørene, så halvannen times sykling med fri tankeflyt da jeg kom på et glimrende 50-årsønske: jeg ønsker meg en bikube!Jeg mener, når man blir femti er det jo så viktig å lære noe nytt stadig vekk og det må jeg da om jeg skal klare å stelle biene mine. Superpraktisk! Deretter deilig lesing i tvättstugeveggen med et par humlebrummer som hadde våknet opp + at jeg plutselig hører årets første froskesang - det er liksom litt ekstra stas. Ellers har dagen budt på bare legger, enda mer lesing i sola (ble ferdig med Tom Egelands "Ulvenatten" som jeg begynte på i går; lettlest og passe spennende), to vaskemaskiner som ble hengt til tørk UTE for første gang i år, middag på verandaen og avslutningsvis et gigabål nede ved vannet. Masse kvist & kvas som måtte til pers, og nå kan vi snart ta i bruk resten av strandlinja. Kjekt.
Sola har nå gått ned og månen krabber seg opp over tretoppene. Vovvene har tatt kvelden og det skal snart jeg også. Jeg må bare suse litt rundt her inne etter en magisk deilig & alminnelig påskeferiedag.
Sukk, så utrolig deilig det er med litt FRI....

Ett-to-ett-to! En støvel og en skoooo -



Hvorfor klarer jeg ikke å gå i takt!!?

Rent fysisk er jeg rimelig god på det tror jeg, - i alle fall slik jeg husker det fra jeg var liten og hang etter Bolteløkka skoles musikkorps i hele mai måned. Der var det superviktig å holde takten selv for oss som ikke var i de uniformerte rekker.

Men utenom når jeg henger etter korps, er jeg fryktelig dårlig på å gå i takt. Jeg kjenner det litt ubehagelig å gå i akkurat samme stimen og mene akkurat det samme som alle de andre hele tiden. Selv om det kanskje kan gjøre tilværelsen noe lettere i blant. Jeg kjenner opptil flere som er minst like uenig som meg i saker og ting, men som likevel klarer å LATE som de går i takt og mener det samme som sjefen, ledelsen, de kule eller hvem det nå enn er. Men akkurat det late-som-om-kurset der har ikke jeg fått med meg. Jeg får ikke til å late som. Jeg er enten enig eller uenig, og noen ganger kjennes det fryktelig vanskelig å svelge kameler eller hva det nå enn er som må svelges for å være lojal overfor resten av arbeidsplassen.

Denne gangen handler det om en filleting egentlig; klassemøter. Det er bestemt at vi skal ha klassemøter hver uke, og det er greitt nok. Jeg har hatt klassemøter med gjengen min i over to år nå, og ser at det er både nyttig & kjekt & greitt. MEN. Jeg klarer ikke å forsone meg med at klassemøtene må gjennomføres på EN spesiell måte. For akkurat den måten er ikke jeg særlig begeistret for. Jeg er så lite begeistret at jeg ikke tror jeg kommer til å klare å gjennomføre det. I stedet kjenner jeg en fryktelig trang til å hoppe ut av takta og la de andre fortsette videre uten meg, samtidig som den tanken bare gjør meg lei meg….. buuuuh!!! Ingen som kjenner til et gå-i-takt-kurs tro?!!

På barrikadene?

I dag hadde jeg tenkt til å være på barrikadene!!

Fyre løs om urettferdigheter og bekymringsfulle skjevheter! Jeg ville si klart og tydelig fra om hva jeg synes om at vår oppvoksende slekt blir utsatt for en kartleggingsmani uten like. Jeg ville utbasunere min fortvilelse over at det ikke lenger er læreplanen som styrer innholdet i undervisningen vår, men derimot alle de forskjellige kartleggingsprøvene i norsk, engelsk og matte som vi utsetter ungene for. Dagens skolebarn har vel ALDRI noen gang blitt så nøye kartlagt som nå! Og det kan være helt greitt nok, MEN -

Men –

Det er altså sol. Det er vår. Det er formiddagsmat med avislesing på verandaen. Det er på en måte litt vanskelig å hisse seg nok opp til å skru på barrikadevolumet…

Men bare vent – jeg kommer tilbake! For jeg er dypt uenig i at det er disse kartleggingsprøvene som skal styre mye av det vi gjør på skolen.  Og at nivået skal skrus til kunstige høyder i håp om at enda noen flere av de søte små skal svare riktig på de essensielle testene slik at min klasse/skole/by/land kommer ut blant de BESTE ved neste korvei.

- Det kan fort bli helt det motsatte av mestring og positiv utvikling for en del av ungene i alle fall -.
Så bare jeg finner tilbake barrikadestemmen min , skal jeg forklare presist og innstendig hvorfor vi må fortsette å la ungene få utvikle seg litt i sitt eget tempo også - det kommer nok!

8.mars

I dag startet arbeidsdagen ved at tre strunkne menn med rektor i spissen kom staselig inn på personalrommet med favnen full av roser. Disse ble delt ut til oss kvinnelige kollegaer sammen med en klem. For en overraskelse!!! – også så trivelig! Jeg tok med blomsten ned i klassen når timen begynte, og som ventet lurte de på hvem jeg hadde fått den av. Da jeg fortalte det, var første reaksjonen: Men blir ikke mannen din veldig sjalu nå da!? J.

Det er kvinnedagen, og jeg må innrømme at jeg har tenkt et par takknemlige tanker i dag. Jeg kjenner meg heldig som lever i et samfunn der kvinner og menn har gode muligheter til å oppleve likeverdighet. Det er fælt å tenke på at det ikke er en selvfølge for alle kvinner å kjenne seg like mye verdt som menn enten de holder til her i landet eller lenger unna.

Når lillesøster Kjersti ble født, fikk familien mange gratulasjoner, og en av dem var fra pappas grandtante. Hun ringte og åkket seg i telefonenen med at: ”Neimen Åge da, ble det en jente denne gangen også…!” Det var første gangen jeg så pappa skikkelig sint. Han tente på alle pluggene og ga henne inn; - han var nemlig veldig fornøyd med å ha fått en velskapt datter og han kunne ikke tenke seg noe bedre enn nettopp å være far til tre døtre. SÅH!

Et litt annerledes barndomsminne enn f.eks det somaliske Ayaan Hirsi Ali forteller om der bestemoren hennes gråter i flere uker når moren føder en datter til….

Jeg er heldig som har vokst opp med en pappa som min. Han har aldri et lite sekund sett på oss jentene sine som annenrangs – det skulle jo bare mangle!:-) – men han har tro på oss som likeverdige mennesker. Frihet under ansvar. Vær den du er. Gjør så godt du kan, og gjør det du vil – uansett kjønn. Sånn synes jeg det skal være for alle for det er jo en selvfølge egentlig.

Så takk skal dere ha, alle menn som har skjønt at vi trenger hverandre og at vi er like mye verdt selv om vi kan være ganske så forskjellige!



Har du ikke sett Northug eller!!?

Onsdag fikk jeg denne hissige kommentaren slengt mot meg etter at jeg hadde ”diska” en av guttene mine i et 3.klasseløp (ren sprint/skøytestil over fotballbanen). Diskvalifiseringen ble gjort av den enkle grunn at jeg så det som juks - med mine unorthugske øyne: Når en løper skrår rett ut foran en annen for å hindre at han kommer i mål og i stedet for havner langt utenfor banen, synes jeg ikke det fortjener særlig mye heder og ære.

Men for å svare på spørsmålet så har jeg ikke sett særlig mye av Northug. Det er ikke vanskelig å registrere at han er kjempegod på ski; verdens beste på langrenn for tiden om jeg ikke tar helt feil. (Gratulerer!:-)

Men jeg er ikke så veldig opptatt av å se på skiVM. Skisport på toppnivå interesserer meg rett og slett ikke. Jeg synes likevel det er helt flott at alle som liker det nå har en folkefest og hyller våre gode løpere. De er fantastiske forbilder for små og store, og bidrar blant annet til at skiøktene våre på skolen får ekstra futt & fart.

Kjenner bare at jeg har et bittelite, men sterkt ønske om at han Northugen også kunne være et godt forbilde når det gjelder et par andre ting enn å løpe fortest på ski. På ønskelista står: Fair play, raushet og dessuten klare å ta et tap i ny og ne med rimelig stil.

Disse tingene er ikke alltid like lett for våre søte små, og kanskje ikke for store heller -?

Kos dere fortsatt med Kollen!

Her er Marte for nesten tjue år siden. Kanskje ikke helt i Northug-stil, men hun ser likevel ut til å være fornøyd med dagens skiinnsats!

Hamstre



Når jeg var elleve hadde jeg hamster. Den het Georg og var helt hvit. En helg på hytta fikk den hilse på kusine Sofies brune hannhamster. De lekte veldig fint ute på gresset, og etter en kort stund var det bare å innse at Georg egentlig var en Georgine (som hun ble hetende resten av sitt liv). Tre uker senere kom tolv hamsterunger til verden og det var utrolig fasinerende å få overvære fødselen av den ene lille hamsterungen etter den andre!
Men altså, hamstre hamstrer. Det er imponerende å se hvor mye de klarer å putte inn i kinnhulene foran matfatet. De blir nesten dobbelt så store. Også legger de fra seg mesteparten av fangsten i "hulen" sin, godt gjemt til en annen gang når de er sultne igjen.



Etter vinterferien fikk jeg høre en liten kommentar etter at en hadde kikket inn på Lillerommet vårt: skulle vi snart ha fest?
Fest?! - nei...?
Dette fikk meg til å se litt nøyere på Lillerommet. Der inne står det blant annet et lite lager av det aller nødvendigste som vi kan komme til å trenge i nærmeste framtid: Tre-fire vinflasker, noen sekspakninger med øl + et par pakninger cider, diverse brusflasker, poteter, mel og sånt noe. Når jeg tenker etter finnes det ellers litt av hvert i skuffer og skap på kjøkkenet også; 10-12 kartonger appelsinjuice, villris, brun ris, jasmminris, pasta i ulike varianter, knekkebrød, nøtteposer, mais-, tomat + bønnebokser, osv., osv.

Men har ikke de fleste littebittegranne ekstra mat liggende da?
Eller er det bare vi som er utstyrt med et ekstra hamstergen tro...!?

Tilbake til normalen



I dag har jeg gått tur med Elvis og Pi før frokost, vasket et par maskiner med klær, vært innom jobben en svipp og bakt brød; - altså en ganske så alminnelig dag. Og det er egentlig litt deilig etter en drøy uke med MASSE nye inntrykk!
For dette har vært en begivenhetsrik uke som starta dårlig, men bare ble bedre og bedre for hver dag som gikk. Det var fælt å dra avgårde til California når Kjell Arnes pass ikke ble godtatt og han først fikk dra tre dager seinere når nytt pass var i orden. Det var jo meningen av vi begge skulle møte Lise Merete i San Fransisco, men heldigvis kom jeg meg fram aleine og fikk treffe både Lise Merete og hennes venner der (-de var igrunnen veldig hyggelige:-). Vi klarte fint å aktivisere oss i denne store byen, men det var ekstra trivelig å kunne plukke opp Kjell Arne på søndagen og fyke avgårde innover landet til den lille gullgraverbyen Nevada City.



Morsomt å være litt turist! Det er så mange inntrykk, så mye annerledes enn det vanlige å se og oppleve, og litt artig å få snuse på litt andre måter å tenke og organisere livet på. For USA - eller California i dette tilfellet - er ganske annerledes enn Norge på mange måter. Alt er f.eks tilrettelagt for bilen. Det merkes både når man kjører på alle de gigastore motorveiene med nøye skilting overalt, når man kjører midt inni boligområder med "myke" fortau og bremsende stoppskilt på hvert gatehjørne og når man tilslutt kjører rett inn i leiebilhuset etter nøye skilting og blir tatt imot av to effektive leiebilmenn og bare kan hive ut kofferten og ta flyplasstoget til rette terminal. Det er også MYE hyggeligere å handle i California. Selvfølgelig, man skal jo ikke lenger enn til Sverige for at det er blidere butikkpersonale enn i Norge, men i California får selv jeg lyst til å kjøpe ting jeg nesten ikke trenger etter få minutter hos disse joviale butikkmenneskene. De kan service + at de fleste californiere er høflige på en hyggelig måte. Så vi har altså kommet borti en del trivelige mennesker. Alle har vært svært imøtekommende. Bare å kjøpe sko her er en helt annen opplevelse enn hjemme; litt snodig å ikke få lov til å ta på skoene selv en gang, men ha en mann som ligger på kne foran deg og pusler med føttene dine. Måler og klemmer og løper fram og tilbake til vi har funnet en sko som passer perfekt. Føttene mine er de eneste kroppsdelene mine jeg er litt sjenert for å vise fram, men dette her kunne jeg faktisk blitt vant til!:-) Det slår meg at jeg til og med kunne ha unngått noen bomkjøp om jeg alltid hadde fått sånn proff hjelp.

Her de nye skoene på plass:

Etter noen deilige vårdager i Davis hos Lise Merete (takk for gjestfriheten!!:-) der vi rusla rundt blant påskeliljer, blomstrende frukttrær, grønne plener og duftende appelsintrær måtte vi pakke oss sammen. Vi hadde nå fått se huset hun bor i, folkene hun bor sammen med, universitetet hun studerer ved og den søte lille byen hun kan traske rundt i. Eller aller helst sykle i. Det er flatt og fint og flust med sykler overalt. Kjenner at jeg gleder meg veldig til at vi også kan ta fram sykkelen! Men all snøen utenfor vinduene her gjør nok at jeg ikke kan sykle til jobben den første uka etter vinterferien akkurat -.Selve reisa hjemover er det bare en ting å si om; PERFEKT! Flyene var i rute, vi fikk et ledig sete mellom oss, maten var god, jeg sov en del og ingen barn hylte. Ja, det ble fem ting da -

Men nå er det bare å komme tilbake til den vanlige tralten med snømåking, gode vinterklær og lille frøken pels-Pi på fanget om kveldene akkurat som nå. Ikke så ille det heller da - !

Ull er gull

Jeg pakket ganske mye forskjellig slags klær for denne turen, og det er jeg glad for. Og alt jeg har hatt med har jeg hatt bruk for, - spesielt ulltøyet. Ulltrøye, to ullstrømpebukser, ullsokker, ullvotter, lue og ikke minst kofta; alt har kommet til nytte! For det første så er husene her minimalt isolert, noe som gjør at det faktisk blir ganske så kaldt inne om kvelden, natta og morgenen. Og for det andre så kjørte vi inn i snø når vi kom til Nevada City!:-) Og når vi da skulle sove i søte små uisolerte hytter uten særlig varme, ble det ganske kaldt utover natta.
Men så klart har det også vært bruk for t-skjorter, sokker og faktisk hatt med brem. Heldigvis! I dag har vi hatt mellom 15 og 20 varmegrader og SOL, og det har vært deilig!!! Skikkelig forsmak på våren. Påskelijler, diverse fruktrær i full blomst og grønne gressplener har hjulpet godt på den gode vårfølelsen. Bare et par små måneder nå så er vi der hjemme i Norge også!

Tid for å komme oss ut i sola igjen, - uten ull denne gangen.

Endelig samlet!

Nå er Kjell Arne her også - juhu!!
Helt udramatisk kom han seg gjennom innsjekking, passkontroll og alt, og flyene var tilogmed i rute, Pjuhh! Så nå har vi liksom begynt ferien litt på nytt og har dratt til Nevada City. Det er en vel bevart gullgraverby som vi såvidt har tatt en titt på i kveld. Det er mest en hovedgate, men denne byen var på et veldig kort tidspunkt USAs største by.. Søt er den i allefall, og alle detajler skal sjekkes ut imorgen. Vi rakk bare å få oss litt deilig mexicansk middag i kveld før alt ble stengt kl.9.
Vi har jo hatt to fine netter på Opal hotell, i San Fransisco, men det ser ut til å være veldig greitt her på Outside Inn også. Definitivt litt mer hyttekoslig preg her enn i storbyen.

Før vi plukket opp Kjell Arne i dag rakk vi å ta buss 5 til stranda; Ocean Beach, rett og slett for å rusle en tur. Det var det en hel del andre som gjorde også, gjerne med hundene sine. To stk. surfere var også  å se i de flotte bølgene som rullet innover mot stranda. Jeg kjente bare på vannet med fingrene og fant fort ut at det holdt for meg. Golden Gate Park går helt ned til sjøen så vi vimset innom der på veien tilbake, og fikk også gått i Botaniske haven. En fin liten søndagsutflukt.

Ellers kom vi i snakk med en meget fornøyd universitetsmann på flyplassen idag; han underviste i nesten det samme som LiseM studerer (evolusjon, biologi, mm), og kunne dermed snakke MASSE fag mens vi drev med litt felles ventinng. Han var absolutt en som elsker faget sitt, og vi måtte få tlf.nr og greier før vi kunne skilles. Artig fyr!
Nå har Kjell Arne sovna så det er best å avslutt litt sånn stille...trøttingen;.)

Ballongtrim og annen avslapning

Dag 2 i denne store byen er snart over, og bak meg ligger LiseM + to venninner og trimmer med ballong; sparker den til hverandre med føttene mens de ligger i sengene og fniser passe halvtrøtte & slitne. De var ute på rollerdisco til langt på natt i går og i dag har vi alle valset rundt og kikket i butikker og snust på byen. (Den lukter mer pot enn røyk.) Det var overveldene masse butikker & styr, og LiseM og jeg ble heldigvis lei omtrent samtidig så vi kunne sette oss ned og hvile føttene og få oss litt mat. Tilbake på hotellet viste LiseM meg thaimassasje hun har lært og det er faktisk deilig!

Nå har vi vært på Diner og fått burger + helt nydelig milkshake, og selv LiseM innser at det kan være greitt å ta resten kvelden med ro her på hotellrommet. Hun får få pc-en så de kan se på noe filmgreier. Krysser fingre for at Kjell Arne er på flyplassen nå, og snart er på vei over hit. I morgen formiddag skal vi hente ham - jippi!

Etter regn kommer SOL

Iallefall billedlig talt.
Idag har det regnet hele dagen, men likevel har det kjentes som om SOLEN har brutt gjennom og alt er bare deilig! For LiseM og jeg møttes der vi skulle, fikk oss en fin bil og suste ut i verden. SÅÅÅ deilig å se  deg igjen, Lise Merete!!
Planen idag var å kruse rundt litt på gamle tomter, og det har vi gjort. Det er jo skjedd noen forandringer på 20 år (-nesten merkelig at det er så lenge siden vi hadde et år her..!),  og veldig artig å se hva som var blitt nytt og hva vi fortsatt kjente igjen. Huset vårt var byttet ut med et nyere, tror vi, skolen er blitt pusset opp, mens Stanford var like staselig og flott som før - særlig den 1 kilometerlange innkjøringen med palme-allé. Etter en god lunsj på Cheesecake Factory (vi var på nr.4 Palo Alto) var vi klare for å reise "hjem". Det vil si hotellet her midt i SanFransisco. Opal. Det var inmari stas å kjøre inn i byen igjen og se de karakteristiske og fargerike husene som ligger tett i tett oppigjennom heiene. Massevis av biler (seks filer hver vei på 101 inn mot byen), gammeldagse strømstolper og litt sånn hippi-preg både hist&her. Joda, dette er San Fransisco! Nå skal snart yngdommen på rollerdisco - LiseM sin roommate, Scott, utkledt som mumie, LiseM er og kjøper lille druer til sitt kostyme, mens jeg kjenner at jeg fortsatt er i norsk modus (kl.er fire om natta norsk tid!) og er ganske klar for en senga.
I morgen er det feiring av kinesisk nyttår + en smule shopping som står på programmet. Hah - nå er vi igang!

- Ganske kjekt å skrive med norsk tastatur igjen også -

Litt treg feriestart -

Ohoi! Ja, dette har vaert litt av start paa ferien gitt!! Ikke helt saann planlagt som jeg liker -.

Ble i grunnen helt kald innvendig da vi var paa Gardermoen og jeg skjoente at Kjell Arne ikke fikk reise med det passet sitt - det en side som var loes og saant gaar jo ikke. Han rakk saavidt aa gi meg papirene paa hvilke hotell vi har booket + leiebilpapirer og saa maatte jeg fyke!
Rakk akkurat flyet til London og naar jeg kom dit var vi litt forsinket, jeg fikk en knallrosa hastelapp i haanden og en kjapp beskjed om hvor jeg skulle loepe (flihgten var flyttet til en annen terminal..) og jeg rakk bare saavidt aa gaa paa do foer det var ny innsjekking. Rakk det jo da:-) Saa ble det 11 timer meget trangt mellom to menn (hvofor maa de breie seg saan hele tiden!!!), Harry Potter, Mamma Mia og To taarn og deretter endelig paa Californisk jord. Alene. Og egentlig litt troett. Fikk en taxi til hotellet og startet jakten paa tlf. for aa ringe LiseM - vi maatte jo klare aa treffes! Men hotellets tlf virket bare paa local calls og jeg gikk rundt i moerket og lette og spurte etter tlf uten aa lykkes. Da kjente jeg ikke helt hoy i hatten... Uten mat & drikke eller noen som helst - buuuuh! Men etter litt soving, en pose peanoetter + diet coke var livet mye lysere. Og naar tilogmed en drosjesjafoer laante meg tlf sin og jeg fikk snakke med LiseM og avtalt hvor vi skal moetes - DA kjentes det som om ferien snart kan starte. Og om en liten halvtime naa saa skal vi forhaapentligvis treffes og virkelig ta for oss San Fransisco - GLEDER MEG!:-)

Pakket & klar!

Kvart på ni - torsdag morgen; 20 min til vi kjører ut bilen - flyet til SF går 11.30 - mellomlanding London.
Kjapp liten scrollings i hodet til slutt: hundematen er fylt opp i pose i skapet, leverpostei + godis står på benken, Kjersti er superklar (TAKKKKKK!) og skal holde fortet her hjemme mens vi er borte. Avisen er avbestil, fuglematen fylt opp, søpla henger på dørknappen - klar til å ta med når vi drar. Kofferten skulle være rimelig grei; LiseM sine klær + sovepose+neurobok, undertøy, toalettmappe, mine klær, gode sko, lesebriller, boka - hmmmm kun tyggis og ørepropper igjen - det kan kjøpes på Gardermoen.
JO! Vi er klare!!! Og fortsatt 15 min til vi skal dra :-)

KICK!



I går hadde jeg en helt vanlig og superdeilig fredagskveld hjemme; det vil si jeg satt nesten pal foran tv-en fra åtte til elleve. Dermed fikk jeg for en gangs skyld med hele programmet til Anne Cath & Dagfinn, og ble egentlig litt opphengt i dette ”kick”-temaet deres. Hva er det som gir oss små og store kick i livet? Noen må drive med ekstremsport for at de skal kjenne at de lever, andre sverger til ulik form for rus for å toppe hverdagen, mens de fleste av oss kan kjenne disse kickene av de mest forskjellige ting.

Jeg har vel alltid fått litt kick av å MESTRE!!! – lære noe nytt, få til noe litt bedre eller etter hvert se at andre får til. Husker godt fra jeg var liten og hadde dilla på å få til ting i vannet; hoppe fra store høyde, svømme langt nede på bunnen, være under vann lengst mulig, klare flest mulig bakoversnurrer, osv. Det ga alltid et lite kick å få det til litt bedre enn forrige gang! Det var det samme med ski, aking og skøyter. Stor stas å mestre nye bakker, svinger eller ”moves”. Jeg ble også tidlig hekta på strikking & hekling (-lærte å strikke av Marit da jeg var fire). Jeg fikk helt dilla!! Det var spennende å se hvordan det jeg strikket ble når det ble ferdig, enten det var et lite skjerf, en bamse, utallige gensere, merkelige heklede dyr eller etter hvert mengder av tovede saker og ting. Fryktelig spennende å åpne vaskemaskinen etter å ha puttet inni to uformelige digre strikkeplagg for å se hva de har blitt til. Forhåpentligvis et par tøfler som passet perfekt til KA sine 46-føtter.

Alt sånt her har faktisk gitt meg noen skikkelige kick oppigjennom årene. Jeg har aldri fått de store kickene av alkohol eller andre rusformer, og er mer enn fornøyd med å nyte et par glass rødvin i ny & ne. Ja, eller et par kalde øl eller tre. Men der stopper det. Likevel skal jeg ikke late som at jeg alltid bare har fått mine kick av prektig strikking & sportslige utskeielse. Det kan blant annet være skummelt artig å være på sjekkern, og i en ganske så mørk periode (KA og jeg hadde pause/var separert) ble dette en litt spesiell hobby som egentlig er et kapittel for seg…

Nå for tiden er det jobben som gir de fleste kickene.

Når f.eks et av barna i klassen plutselig har knekt lesekoden, eller noen får til det de har strevd med lenge, kanskje en av dem stiller akkurat det smarte spørsmålet som viser at de har skjønt det vi jobber med, eller jeg kjenner at jeg har med meg klassen når jeg legger fram noe nytt. Alt dette og mer til gir meg små kick i hverdagen! Og det beste av alt er at jeg opplever det nesten daglig. Ikke rart jeg måtte tilbake til skolen for å slå meg sånn cirka til ro. :-)



Noen ganger er det ålreit - men ikke alltid!



I går var en sånn dag da det slettes ikke var ålreit.

Jeg pleier å like morgenene på Bruket fordi jeg sover så godt der, men i går ble jeg vekket tidlig av Kjell Arne som stod opp – og jeg klarte IKKE å sovne igjen. Morgenturen med hundene er også en favorittstund på dagen, men ikke i går; Pi bare bjeffet og maste bortover vannet hele tiden, og jeg måtte bli skikkelig SINT før hun ga seg. Frokost med egg var heller ikke så stas, mest fordi jeg rett og slett var sur og LEI MEG. Fra jeg slo opp øynene var det som om verden plutselig var blitt helt grå og muggen, og det eneste jeg hadde lyst til var å krype under dyna igjen og bare gråte! Alt jeg ellers pleier å like, var blitt forvandlet til noe trist herk.

Merkelig hvordan sånne ting kan komme kastende over en helt ut av det blå!… eller?

Jeg vet jo nå hvorfor jeg egentlig var så lei meg; Marte reiste tilbake til København i dag. Hun har vært her en drøy uke og lest til eksamen mens Lawrence har vært i Etiopia, og det har vært superkoslig å ha henne tuslende rundt! Hundene (+ nesten megJ) har ligget klistret inntil henne i sofaen om kveldene og har nok kost seg veldig med å ha henne hjemme på dagtid også. Men nå er det altså slutt – for denne gangen. Og det kom litt brått på! Jeg hadde liksom glemt å grue meg til at hun skulle reise, og da kom det sånn deisende over meg i går. Og i samme slengen som at jeg ble trist for at Marteuka var over, snek det seg inn en del andre ting å være lei meg over også; mamma som skulle ha feiret bursdag på fredag, alt jeg ikke får til på jobben (det jeg eventuelt får til var som blåst bort-), fingeren som ikke vil bli bra, osv., osv. Så i går sauset jeg meg inn i ALT jeg ikke synes er greitt, og det var nesten så jeg var helt utslitt når kvelden kom. Noen ganger er det ålreit, men jammen ikke alltid -.

Heldigvis rakk jeg å bli nogenlunde blid igjen før Marte dro, og vi fikk slanget oss sammen foran tv-en i går kveld. Takk for hyggelig besøk, snuppis!



Suppe-blogg

Ertesuppe, løksuppe og potetsuppe; det er mitt suppe-reportoar. Og til nød oksehalesuppe. Men oksehalene er ikke så lett å få tak i lenger, så det har jeg ikke lagd på flere år.

Jeg liker å lage suppe! Helt fra bunnen av; frese løk/purre/grønnsaker – ha på en liten skje mel + salt – koke opp med vann, osv. Jeg blir lett til sinns og koser meg mens jeg holder på. Ertesuppe er nesten for lett å lage for den skal bare stå der liksom. Det eneste med ertesuppa er at du må huske på den en dag i forveien. De gule ertene må ligge der i vann og svelle. Og så er det bare å bytte vann og koke i vei med løk og gulrøtter dagen etter (og noen kjøttbiter for å gjøre eventuelle kjøttsultne menn litt lags-).

Nå står det potetsuppe og putrer på ovnen. Og pannekakerøra er klar til steking, - vi kan jo ikke være altfor prektigsunne heller! Det er nesten så dagens dustete legetimen er gjemt og glemt  (- jeg liker IKKE å gå til legen, og når det viser seg at min vanlige lege var syk og jeg for kr.225,- fikk 2min til å fortelle vikarlegen at jeg egentlig ikke feiler noe som helst, ble jeg ikke særlig mer begeistret for å sånne legebesøk -)

Da er det bare å trekke pusten dypt inn – med nesa – og kjenne den gode suppelukta som sprer seg i heimen. Nam! Snart er det middag.

Folk & dyr

Egentlig har jeg kjent meg litt fæl på grunn av det forrige innlegget; for er det sånn at jeg bryr meg mer om dyr enn folk???? At jeg heller vil omgås hunder, høner og sauer enn mennesker?? Kjell Arne ville treffe eller være mer sammen med ulike folk han kjenner godt om han måtte velge hva han ville gjøre før han dør. Og jeg hører jo at dette er mer ”riktig”; det er menneskene rundt oss som skal være det viktigste! Men om jeg skal være helt ærlig, vil jeg fortsatt velge dyr -.

Likevel er jeg veldig glad i folk da; Kjell Arne, jentene våre, søstrene mine, pappa - de betyr masse for meg, venner, slektninger, kollegaer, alle ungene jeg har blir kjent med på jobb, osv. Jeg liker folk. Jeg liker til og med veldig godt å være sammen med dem – gjerne daglig!

Så det kan ikke være det at jeg ikke liker folk. – Det er bare det at når jeg er sammen med dyr, så slapper jeg helt av, jeg trives, kjenner meg bra nok og blir nesten alltid i godt humør. Jeg kan være sikker på at de ikke bare later som. Jeg mener, hunder f.eks er alltid bare seg selv – helt og fullt. Om en hund ønsker å bli kost, så viser den det tydelig. Eller om den er redd, sint eller glad. Du behøver ikke å være i tvil om hva en hund mener når du først har lært språket dens Derfor er det godt å være sammen med den, jeg er på en måte helt trygg. Det er noe av det samme med mindre barn også; de leser oss ganske så bra og har ikke helt lært å skjule hva de mener. Og det liker jeg. Så kanskje det er vi voksne folk som har blitt litt for avanserte i væremåten vår eller noe – i alle fall for meg. J

”Det må jeg gjøre før jeg dør!”

Tore Strømøy skal starte en programserie med denne tittelen til uka, og jeg har fått den på hjernen! (JA, reklame virker!!!) Uten at jeg verken har sett programmet eller har store planer om å se det, synes jeg konseptet virker litt tullete og kun er noe vi velstående i vesten kan tillate oss å tenke på. Det er så klart godt mulig at Herr Strømøy kommer til å vinkle dette på en interessant og fin måte, men jeg har ikke noe stort ønske om å se hva han har fått til. LIKEVEL kverner det rundt i hodet mitt;

Hva MÅ jeg gjøre før jeg dør?

Hva må JEG gjøre før jeg dør?

Og selv om jeg har prøvd å feie tankene bort, plopper de bare opp igjen: Kanskje reise til Shetlandsøyene? Da kan jeg se hvor Elvis og Pi opprinnelig kommer fra. – Eller  reise med Hurtigruta, – sveve med luftballong over Oslo en klar og fin høstdag, – ri over Hardangervidda med en trygg og god hest noen dager, -  sove i ishotellet i Alta – eller kanskje padle fra Koppom til Gøteborg med Kjell Arne, hundene + telt i kanoen. Alt er ting jeg kan ha veldig lyst til - en gang. Men om jeg fikk vite nå at jeg kun har kort tid igjen å leve, tror jeg ikke noe av dette er det jeg vil angre på at jeg ikke har rukket. Det er liksom ikke SÅ farlig med det heller.

Så hva er det jeg må gjøre før jeg dør??

Jeg tror det handler om dyr. (- sorry Kjell Arne!) Jeg kjenner at der er jeg slettes ikke ferdig. Kjell Arne har en eller annen gang (før vi fikk Pi og Elvis?) funnet ut at vi har tatt vare på over 40 dyr i løpet av den tiden vi har vært sammen. Men det er jo egentlig ikke så mange når man tenker på at 15 av dem var kaninunger som kom i løpet av tre korte måneder -.

Etter en ukes kverning er det altså klart; jeg må bare fortsette å la dyra ta plass i familien! Hunder, sauer eller kanskje høner…?